B Ø N N 1

Når vi nå skal ta for oss emnet bønn, er det som å se gjennom dørgløtten til et veldig redskapshus. Når vi som åndsfylte kristne går inn i tjenesten, har vi en mengde løfter om kraft og overnaturlig hjelp i arbeidet. Disse løftene kan vi sammenligne med Kanaans land. Vi tror på løftene, fordi vi ser dem i Guds ord. Men vi må motta dem gjennom tro og bønn. Når vi er i bønn er vi i audiens foran Herren selv. Det er ikke bare at vi skal forestille oss at vi står foran Herren og taler med ham, men vi GJØR det.

Derfor er det veldig viktig for Satan å hindre oss kristne fra å be, fordi det er meget farlig for ham. Han setter alt inn på å hindre oss fra å be, og enda mer at flere ber sammen. For han vet kanskje bedre enn oss hva bønn kan utrette og enda mer når flere ber sammen. For han vet at løftene er sterkere for to som ber, enn for en. Jesus sier i

Mark.11.24: "Alt det dere ber om i bønnene deres- tro at dere har fått det, og dere skal få det. "

Matt.18.19: "Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om,
skal de få av min Far i himmelen."

Emnet bønn er altfor omfattende for en kort bibeltime, derfor har jeg delt det opp. Denne gangen skal vi se på de forskjellige former for bønn, slik som bønn alene og bønn sammen med flere. Neste gang skal vi se mere detaljert på bønnens innhold.

Ordet "bønn" betyr å be eller å anrope. Ordet innebærer også at det er en toveis kommunikasjon, der vi ikke bare legger fram det VI har på hjertet, men også tar oss tid til å lytte til hva Gud vil si til oss.

I lønnkammeret:

Først skal vi se på bønn alene og bønn sammen med flere. Jesus sier i

Matt.6.6: "Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør
og be til din Far som er i det skjulte."

Alene med Gud kan vi legge fram alle våre tanker for ham. Når Jesus sier at vi skal lukke vår dør, mener han at vi skal være et sted hvor vi stenger verdens uro ute. Selv gikk han ofte opp i fjellet for å be.

Du har sikkert merket når du snakker fortrolig med en venn, at du kan fortelle ting du aldri ville sagt om flere hadde vært tilstede. Slik er det også innfor Herren. Der letter vi vårt hjerte og betror ham alt, vi bekjenner alt og mottar vissheten om tilgivelse og nåde. Der takker vi ham også for alt stort og smått han har gjort for oss. Der trenger vi ikke fatte oss i korthet av hensyn til andre som ønsker å få ordet eller av hensyn til møtets varighet.

Bønn i tunger:

Der, i stillhet for Gud, opplever vi ofte at vi slipper opp for ord. Vi føler at vi ikke får til å ordlegge oss slik vi burde, og vi føler at vi glemmer å be om ting vi burde be om. Da har vi det herlige privilegium å få hjelp av Ånden.

I Rom.8.26-27 leser vi: "På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet.
For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss
med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden vil;
for det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje."

Enten du mangler ord for hvordan du skal lovprise Herren, hvordan du skal be for dine eller andres behov, eller hva som helst: la Ånden overta. Paulus sier i

1.Kor.14.14: "For hvis jeg ber og da taler i tunger, er det min ånd som ber,
men forstanden har ikke noe nytte av det."

Hva er vitsen med å tale i tunger? spør mange. De er ofte redd for tungetalen og finner alle slags unnskyldninger for å slippe å bruke den selv. Men dersom de forstod at nettopp tungetalen fullkommengjør vår bønn ut over det vi forstår å be om, da skulle man tro at de ville søke tungetalen med stor iver. Tungetale er bønn etter Guds vilje, og derfor blir vi også selv oppbygd av det, slik Paulus sier i

1.Kor.14.4: "Den som taler i tunger oppbygger seg selv "

Men å be i tunger behøver ikke å bety at man skal tale i tunger offentlig og på den måten bringe et budskap. For det skal for det første tydes, og dessuten er det ikke alle som har den gaven, sier Paulus i 1.Kor.12.30 der han snakker om de offentlige nådegavene i menigheten. Tungetale er et tilbud om noe godt og tjenlig, ikke noe påbud, mål på åndelighet eller bare for spesielle typer. Den som ikke vil ha denne gaven blir ikke tvunget til å bruke den om de ikke vil. Men jeg tror, og all erfaring viser, at alle de som ønsker det kan be i tunger dersom de får litt hjelp til det.

Guds stemme:

Men i stillhet for Gud er det ikke bare vi som taler til ham, men det er ofte der Gud taler til oss. Dette språket lærer vi når vi øver oss i å lytte. Ingen kan dra til et fremmedspråklig land, tette til ørene og regne med å lære språket. Nei, vi vet at den som lytter til språket vil lære det til slutt. Men det er ikke gjort på en dag. Derfor trenger vi å bruke mye tid og tålmodighet i stillhet og bønn sammen med Gud.

Det er ikke lett å lære dette på noe kurs. Mange spør hvordan en kan vite at Gud taler til en, men det er som å spørre hvordan man lærer å forstå fransk. Men jeg vil gi deg noen tips om hvordan du lytter.

For det første; ikke vent å høre en stemme i øret. Gud KAN tale til mennesker på den måten, men det er sjelden. Ikke la det være din forventning når du lytter etter hans stemme.

For det andre; les bibelen eller tenk på bibelvers. Plutselig kan du oppleve: aha-! dette var til meg! Du kan regne med at Gud har talt til deg.

For det tredje; la tankene hvile ved et emne som opptar deg, og du vil oppdage nye sider ved saken som du må innrømme med deg selv, at dette var godt og rett i Guds øyne. Gud har talt til deg.

Eller det kan være at du midt i hverdagen opplever dette at en tanke dukker opp i ditt sinn, som du vet med deg selv er god og rett ifølge Guds ord. Gud har talt til deg.

Og sist, men ikke minst, så kan du oppleve at du hører andre har fått det samme, enten gjennom profeti eller bare som en bekreftelse.

Ja, hvordan kan man vite at det er Gud som gir oss slike tanker? Jo, vi må gå til Guds ord med dem, og dersom det er noe som ikke harmonerer med Guds ord, så kan du bare skyve tanken bort- slike tanker kommer ikke fra Gud. Så du skjønner kanskje at daglig lesing i Guds ord er en viktig forutsetning for å høre Guds stemme. Både fordi Gud ofte nettopp bruker skriftsteder han minner oss på, og fordi vi må kjenne Guds ord for å prøve tanker som dukker opp i vårt sinn. Vi bruker uttrykket om at en tanke "sanksjonerer" i vårt hjerte, og det betyr at den stemmer med den kjærlighetens ånd vi finner i Guds ord.

Bønn sammen med andre:

Så har vi bønn når flere er samlet. Hensikten med å be flere sammen, er at alle skal være med i hver enkelt sin bønn. Bønn om ting de andre ikke kjenner til kan like godt vente til en er for seg selv. Dessuten hører bønn i tunger mere hjemme på lønnkammeret, enn når flere er samlet. Paulus sier i

1.Kor.14.16: "Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der
og ikke er fortrolig med dette, si "Amen" til din bønn?"

Det er meningen at de andre som er tilstede skal kunne være med på det du ber om.

Gjerne samtal om de bønneemner som skal tas opp før dere ber, så dere både kan være fortrolige med det det blir bedt om, og for å vite sikkert at flere er enige om å be om det som legges fram. La det gjerne bli en fortrolig samtalerunde der hver enkelt får anledning til å legge fram de ting de vil be om, og gjerne fortelle litt omkring saken så de andre kan være helt med på det dere skal be om. Og om noen føler at de ikke kan be over sitt emne selv, så bli enige om hvem som skal be om det. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvem som ber høyt over et emne, fordi alle er med på alles bønn, og Gud bønnhører ikke bare etter våre ord, men etter vårt hjertes bønn. På denne måten unngår man mye usikkerhet i bønnen, fordi man er blitt enige om hvem som skal be om hva.

En annen ting med bønn sammen med flere, er gjentagelser. Alle kan gjerne lovprise Herren høyt, men når en sak legges fram for ham, og dersom alle er med på denne ene bønn, da er det unødvendig at en annen tar opp samme bønnebegjær. Et unntak fra dette er imidlertid hvis man kjemper en sak gjennom til seier i åndens verden. Den som kjenner slik kamp vet at det kan trenges flere runder før seieren er oss til del. Dette skal vi se nærmere på neste gang, da vi skal ta for oss mere om bønnens prinsipper og bønnens innhold.

En slags mellomting, eller kombinasjon, av bønn alene og bønn sammen med flere, er det som kalles "samdrektig" bønn. Ordet er hentet fra den gamle bibeloversettelsen, fra

Ap.gj.1.14: "alle disse holdt samdrektig ved i bønnen -"

Det praktiseres slik at alle ber høyt, hver for seg, samtidig. Dette er oftest brukt som en del av lovprisningen, men kan også være et middel i åndskamp. Det er vanskelig å sette denne formen inn i et bibelsk mønster, fordi det står så lite om dette. Men jeg tar det med fordi det er meget vanlig i karismatiske kretser.

Formen på et bønnemøte er så høyst forskjellig fra sted til sted. Den ene ytterligheten er der alle ligger på kne i dyp stillhet, der en og en ber etter tur. Bønnens innhold er stort sett "Det er så dårlig med meg. "og nestemann "Ja, med meg er det enda verre. " Man må anstrenge seg for å høre hva de sier, fordi de ber så lavt. Alt er sorg og elendighet.

Den andre ytterligheten er der alle står å vifter med armene, roper og stønner så ingen kan høre den som ber, om han ber aldri så høyt. Jo høyere han roper, desto mer roper de andre. Det hele minner mest om et hønsehus der reven er løs.

Jeg mener begge deler er galt. Men jeg mener heller ikke at vi skal ha en fasit som sier at sånn og sånn skal vi be - punktum! Det viktige er at alle skal kunne være med på bønnen til den som ber, og da er første forutsetning at alle kan høre vedkommende. Da må den som ber be slik at alle kan høre. Dersom han ikke bryr seg om at de andre skal høre, kan han like godt gjemme bønnen til han er alene.

For det andre må de andre som er tilstede dempe seg såpass at alle kan høre, uten at den som ber må heve stemmen på grunn av mumling eller andre lyder. Et "amen", "takk Jesus "eller "halleluja" behøver ikke forstyrre dersom det kommer på steder som understreker bønnens innhold. Tvert imot, det oppmuntrer den som ber og understreker bønnens innhold. Men dersom det ikke er i samsvar med bønnens innhold eller gjør det vanskelig å høre den som ber, er det til mer ugagn enn gagn. Bønn i tunger av andre kan lett overdøve den som ber.

Om man sitter på kne, sitter på en stol eller står, om man folder hendene eller holder dem løftet, har øynene lukket eller åpne - alt dette må være underordnet. Måten man oppfører seg på når man ber er oftest et resultat av skikk og vane, og ikke av hva Guds ord lærer. For i bibelen vil du ikke finne noe om å holde hendene foldet, men tvert imot at de holdt hendene løftet. Du vil heller ikke finne mange eksempler på at de lå på kne. Derfor må vi ikke henge oss opp i slike ting, om vi kommer til et sted der de ikke oppfører seg slik vi er vant det. Og dersom vi alle lærer oss dette, kan alle få oppføre seg slik de selv føler det naturlig.

Praktiske råd:

La meg til slutt foreslå følgende inndeling av et bønnemøte:

Begynn med lovsang, og deretter å lovprise Herren i bønn. Dermed blir det en åpen og god atmosfære.

Del så bønneemnene og be over dem.

Til slutt ber alle for hverandre, gjerne med håndspåleggelse, og gjerne stå og hold hverandre i hendene.

La så budskap, vitnesbyrd eller sanger komme imellom der det passer. Vær ikke redd for pauser. Ha gjerne perioder med stillhet, og gi på den måten Herren en anledning til å komme med budskap eller profetier.

Manus fra:

Tilbake til oversikten