BØNN ETTER GUDS VILJE

    Hør artikkelen opplest, ca. 18 min   Tilbake til oversikten       Del på FaceBook!

"Tro begynner der Guds vilje er kjent" sa en forkynner. Det er ikke nok å tro at Gud KAN dersom man ikke tror at han VIL.

Det er mange kristne som går og er fattige, mislykkede og syke og tror at det er Guds vilje at det skal være slik. "Dette er det kors Herren har bedt oss å bære gjennom livet" sier Wisløff i en andaktsbok. De lærer at dette kommer fra Gud, at det er hans vilje at de skal bære det. Allikevel går de til lege for å bli friske. Denne forvirringen preger den norske kristenhet. De tror at han kan om han vil, men at det slett ikke er sikkert at han vil. Når de en sjelden gang ber for syke, ber de: "Dersom det er din vilje." Med dette røper de at de ikke er sikker på at Gud vil helbrede.

En annen sak er at Gud kan vende alt til noe godt (Rom.8.28), men det er dermed ikke sagt at det kommer fra Gud og at han vil vi skal forbli i den situasjonen.

"Dersom det er din vilje"

Før vi går videre vil jeg bare kort repetere betydningen av ordet TRO. Det kommer av det greske ordet "pistevo" som betyr full tillit til, eller som det så riktig forklares i

Heb.11.1: "Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser."

Et "dersom" er verken sikkerhet eller visshet, og derfor er det ikke tro, og har følgelig ingen løfter i Guds ord om bønnhørelse. Da kan man ikke be med frimodighet. Da må man først be om å få se Guds vilje klart! 

Dette "dersom" kommer antagelig fra Jesu bønn i Getsemane. Men Jesus ba ikke "hvis det er din vilje" men han ba:

Mark.14.36: "ikke som jeg vil, bare som du vil." 

Jesus måtte be slik fordi han IKKE var i tvil om Guds vilje, men tvert imot fordi han VISSTE Guds vilje, og at det han bad om IKKE var etter Guds vilje. Mens Jesus altså bad slik fordi han visste at det han bad om IKKE var etter Guds vilje, så brukes dette skriftstedet som dekning for å si "dersom" der det er tvil om Guds vilje. Dette er feil bruk av Guds ord!

I Luk.5.12b-13a leser vi om en som hadde denne tvilen.:

"Herre, om du vil kan du gjøre meg ren.
Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham.
Jeg vil, sa han, bli ren!"

Dersom du ikke vet om han vil gi deg det du ber om, kan du heller ikke forlange å få det. Da må du fortelle ham hva du ønsker, og be om visshet om hans vilje i denne saken.

Denne form for bønn leser vi om i f.eks.

Rom.8.26-27: "På samme måte kommer også ånden oss til hjelp i vår svakhet.
For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men ånden selv går i forbønn for oss
med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva ånden vil.
For det Ånden ber om for de hellige er etter Guds vilje
."

Her brukes nemlig ikke det samme ordet for bønn, men et annet ord som betyr en samtale, en dialog, der den bedende henvender seg til Gud, og samtidlig lytter til det Gud har å si. Det er den ydmyke bønn som ikke behøver å være formulert som et krav på grunnlag av et løfte i Guds ord, men som det står i

Fil.4.6: "Vær ikke bekymret for noe!
Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!"

Her er dette ordet for bønn benyttet, som betyr å henvende seg i ydmykhet og legge fram sitt ønske, og man kan da be "dersom". Hvis man ikke er overbevist om hva som er Guds vilje i en sak, så må man be i ydmykhet om å få se Guds vilje.

Krev din rett

Men det ordet for bønn vi skal se på her, er et annet ord som betyr å be, begjære, kreve eller forlange. Det kan benyttes om en ydmyk begjæring, men også om et pågående krav om å få sin rett. I denne siste betydning er det benyttet bland annet i

Luk.12.20: "Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt KREVES ditt liv tilbake.".

Luk.12.48b: "Og den som mye er betrodd, skal det KREVES mye av."

Dette ordet for bønn er det som brukes i f.eks.

Matt.18.19: "Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om,
skal dere få av min far i himmelen.
"

Mark.11.24: "Alt dere ber om i bønnene deres
- tro at dere har fått det, og dere skal få det
."

I den gamle oversettelsen stod det: "beder om og begjærer." Jeg lister her opp de aktuelle skriftstedene hvor de to ordene for bønn er benyttet:

Dialog:
Matt.5.44, 6.5-7, 6.9, 21.13, 21.22, 24.20, 26.41-44
Mark.1.36, 6.46, 9.29, 11.17, 11.24-25, 12.40, 13.18, 14.32-39
Luk. 1.10, 3.21, 5.16, 6.12, 9.18, 9.28-29, 11.1-2, 18.1, 18.10-11, 19.46, 20.47, 22.40-46
Ap.gj.1.14, 1.24, 2.42, 3.1, 6.4-6, 8.15, 9.11, 9.40, 10.4, 10.30-31, 11.5, 12.5, 12.12, 13.3
         14.23, 16.13-16, 16.25, 20.36, 21.5.  22.17, 28.8
Rom. 1.9-10, 8.26, 12.12, 15.30
1.Kor.7.5, 11.4-5, 11.13, 14.13-15
Ef. 1.17, 6.18
Fil  1.9, 4.6
Kol. 1.3, 1.9, 4.2-3, 4.12
1.Tess.1.2, 5.15, 5.25
2.Tess.1.11, 3.1
1.Tim.2.1, 2.8, 5.5
Heb. 13.18
Jak.5.13-18
1.Pet.3.7 4.7
Jud.20
Åp.5.8, 8.3-4

Begjæring:
Matt.5.42, 6.8, 7.7-11, 14.7, 18.19, 20.20-22, 27.58
Mark.6.22-25, 10.35, 10.38, 11.24, 15.6-8
Luk. 1.63, 6.30, 11.9-13, 12.48(kreves), 23.23(forlangte),  23.25, 23.52
Joh. 4.9-10, 11.22, 14.13-14, 15.7, 15.16, 16.23-26
Ap.gj.3.2(tigget) 3.14, 7.46, 9.2, 12.20, 13.21, 13.28, 16.29, 25.2, 25.15
1.Kor.1.22(spør etter)
Ef. 3.13, 3.20
Kol. 1.9
Jak.1.5-6 4.2(begjærer) 4.3
1.Pet.3.15(krever)
1.Joh.3.22, 5.14-16

På 4 steder er de to ordene brukt sammen:
Matt.6.7-9, Mark.11.24, Fil.4.6 og Kol.1.9

Vi kan si at begjæret er en del av en bønn vi ber i ydmykhet. Selv om dette høres selvmotsigende ut, så har det den forklaring at begjær og krav ALLTID må bygge på FULL VISSHET og OVERBEVISNING om at bønnen er i samsvar med Guds vilje. Derfor er kunnskap om Guds vilje så nødvendig for å kunne be effektivt.

I samsvar med Guds vilje

I Joh.15.17 sier Jesus:

"Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det."

"å bli" betyr her "å oppholde seg" eller "å bo" i. Det er en tilstand av hvile, ikke prestasjon, strev eller stress. Det betyr å ha blikket festet på Jesus og hans ord, og ikke på erfaringer eller omstendigheter. Peter gikk på vannet så lenge han så på Jesus, men da han så på bølgene ble han redd og begynte å synke. Når Guds ord preger vår holdning, ber vi i samsvar med hans vilje, og vi får det vi ber om. Dette er ikke mine ord, det er Guds eget ord!

I 1. Joh.5.14-15 står det:

"Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.
Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om."

Dette understreker hvor sterke løfter vi har når vi ber i samsvar med hans vilje. Johannes sier at han ber med frimodig tillit når han kjenner Guds vilje.

Jakob sier om den usikre og tvilende bønn og  begjæring i kap.1.6-8:

"Men han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler ligner en bølge på havet,
som drives og kastes hit og dit av vinden.
Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,
splittet som han er og ustø i all sin ferd."

Nøkkelen til den virksomme tro er altså å finne i å vite Guds vilje, og denne er å finne i hans ord. Ikke alle situasjoner i livet har et direkte svar i bibelen, men i en del generelle ting vet vi hans vilje. 

1. - Han vil at alle mennesker skal - bli frelst.
2. - ha det de trenger av mat, klær og hus.
3. - være friske, hele, og ha det godt.
4. - ha fred, harmoni og glede i sinnet.
5. - lykkes i det de gjør, og ha framgang.

Egotripp er ikke tro

Når det er sagt, må jeg også understreke at det å be om ting bare for egen nytelse, ikke hører med under Guds løfter om bønnesvar.

Jak.4.2: Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe.
Dere lever i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. 
3 Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.

4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?
Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!

Det var her den såkalte "herlighetsteologien" gikk så totalt i grøfta! De ville benytte Gud til å oppnå rikdom og vellykkethet. Det er en hårfin balansegang mellom å søke goder til seg selv, og å ha tro på Guds velsignelser slik at vi blir utrustet til til å tjene ham.

Jakob lister her opp noen grunner til at bønnesvaret ikke kommer. Han sier at den som lever ut sine kjødelige svakheter og elsker verdslige ting er Guds fiender! Og da uteblir bønnesvarene!

Rhema og tro

Men selv om vi mener å praktisere dette, vet vi at det ikke alltid blir slik vi ber om. Det kan være synd eller feil holdning som hindrer bønnene våre (Jes.59.1-2, Mark.11.25, Jak.4.3, 1.Pet.3.7) Det kan også være at vi selv ikke tror nok (Matt.17.19-21), eller at menneskene omkring oss er skeptiske og vantro.(Mark.6.5-6)

Men ofte kan det være vi trenger en spesiell tros-over-bevisning om at vi vil få akkurat det vi ber om i dette tilfelle. Det oppleves ofte slik at det er ett bestemt bibelord som gir holdepunkt for en spesiell overbevisning. Dette bibelordet kalles av noen et "rhema". Dette er en betydning som er tillagt ordet i vår tid, for å betegne at det er et handlende ord, slik den greske betydningen av ordet antyder.

Denne spesielle overbevisning er en Guds gave, slik vi ser i 1.Kor.12.9: "en særskilt trosgave". Jesus sier i Mark.11.22: "Ha tro til Gud!" I grunnteksten står "Gud" i genitiv, dvs. eieform. Det kan derfor oversettes: "Ha Guds tro!" Det er den troen Gud brukte da han skapte verden, og som vi kan få ved et ord som gir oss visshet i en sak.

Kan vi kreve av Gud?

Mange reagerer på det å skulle kreve noe av Gud. Da må jeg først gjenta at man ikke kan kreve noe man ikke er overbevist om er etter hans vilje. Men løftene vi ber i samsvar med, står alltid i fortid, slik vi ser i

2.Kor.1.19b-20a: "han var ikke ja og nei; i ham er det bare ja.
For så mange som Guds løfter er, HAR de fått sitt ja i ham."

Gud HAR svart ja på sine løfter. F.eks.

5.Mos.28.12a: "Herren skal åpne for deg sitt  velfylte forrådskammer, himmelen."

Dette HAR Gud sagt JA til. Og Paulus sier i

Rom.8.22: "Han som ikke sparte sin egen sønn, men gav ham for oss alle,
kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting med ham?
"

Kan man kalle det å kreve når man ber om noe man allerede har fått JA til? 

En annen sak er at djevelen forsøker å hindre bønnesvaret, (Daniel 10.12-14) og vi må holde ut i bønn til det bryter gjennom. (Ef.6.10-18 Jak.4.7) Da er det ikke av Gud vi krever, men vi   binder djevelen for å kreve utlevert det bønnesvaret han har stjålet , slik Jesus forklarer i

Matt.12.29: "Eller kan noen gå inn i den sterkes (djevelens) hus
og røve det han eier (bønnesvarene våre),
uten først å ha bundet (Åndelig krigføring) den sterke?
Da kan han plyndre huset hans
."


Fire eksempler av Jesus (tilføyd 28.02.13)

Fadervår:

Disiplene sa: "Herre, lær oss å be!" (Luk.11.2)  Så lærer han dem Fadervår (mest kjent Matt.6.8-).
Fadervår er en meget spesiell bønn fordi den blir bedt med en spesiell uttrykksform som i gramatikken kalles "imperativ" - det er verb som: "Gå! Hopp! Kom!" - også kalt: "bydeform".

Så når jesus lærer disiplene å be, lærer han dem å byde: "Gi oss i dag vårt daglige brød!"
Det er en ordre, bedt i imperativ! "Gi oss det vi har rett på og som vi trenger!"

Den pågående naboen:

Og for å understreke dette, fortsetter han like etter fadervår ifølge Lukas:

Luk.11.5: Så sa han til dem:
«Sett at en av dere går til en venn midt på natten og ber ham: ‘Kjære, lån meg tre brød! 
6 En venn som er på reise, er kommet til meg, og jeg har ikke noe å by ham.’ 
7 Tror dere han da vil svare der innefra: ‘Ikke forstyrr meg!
Døren er alt stengt, og både barna og jeg er i seng. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.’ 
8 Nei, sier jeg dere: Om han ikke står opp og gir ham det for vennskaps skyld,
vil han i alle fall gjøre det fordi han er så pågående, og gi ham alt han trenger.


Forunderlig argumentasjon: han får det han ber om fordi han er så pågående!
Dette er Jesu undervisning om hvordan vi skal be, og han fortsetter - i imperativ:

Luk.11. Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det lukkes opp for dere.
10 For den som ber, han får. Den som leter, han finner.
Og den som banker på, skal det lukkes opp for.


Og Jesus hadde mer på lager:

Lignelsen om den pågående enken:

Luk.18.1: Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
2 «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. 
3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa:
‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ 
4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv:
‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, 
5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik,
ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»

 6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! 
7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?
Er han sen til å hjelpe dem? 
8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.
Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»


Bønn, sier Jesus, er å være like pågående mot Gud som denne enken som holdt på å slå til dommeren med knyttneven i ansiktet! Unnskyld meg, men dette er Jesu undervisning - ikke mitt påfunn!
Men merk at kravet bygget på en legal rett enken hadde!

Og så avslutter Jesus med et undrende spørsmål: Vil han finne troen på jorden når han kommer tilbake? Hva slags tro er det han lurer på om han vil vil finne? Jo, den troen som roper til Gud i imperativ for å kreve de rettigheter han har gitt oss - dag og natt!

Den Syrofønikiske kvinnen:

"Men", sier du kanskje, "skal ikke dette tolkes åndelig?"
Til det vil jeg svare med å vise til hvordan Jesus praktiserte dette i sitt eget liv:

Matt.15.22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte:
«Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.»
23 Men han svarte henne ikke et ord.
Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.»
24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»
25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!»
26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
27 «Det er sant, Herre», sa kvinnen,
«men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.»
28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.»
Og datteren ble frisk fra samme stund.

 
Hun ble først ignorert fordi hun ikke var jødisk. Hva ville vi ha gjort hvis Jesus ikke en gang så på oss eller lyttet til det vi sa? Og de som var rundt ham ga han råd om å be oss forsvinne? Da hadde vi vel trukket oss tilbake? Men ikke denne dama.

Ved neste forsøk skjer det noe som nesten er enda verre - Jesus kaller henne en hund uten rettigheter!
DA hadde vi vel snudd og unnskyldt oss med at Jesus sa at jeg hadde ikke rett til noe bønnesvar!

Men ikke denne dama! Hun ga seg ikke! Hun fant ut at hun hadde en rettighet likevel - som hund!
"Greit Jesus - kall meg hund - men da gir du meg en rettighet - til smulene!"

Makeløs kvinne! Og Jesus gir henne både bønnesvar og karakter for sin opptreden: STOR TRO!

Vil du ha stor tro? Så begynn å be ut fra Guds løfter - i imerativ!

 Ditt navn (Det er lov å være anonym)

* Din e-postadresse (så jeg kan svare)

Skriv kommentarer eller spørsmål under her *:

              * MÅ fylles ut!


Manus fra: før 1990
Sist redigert: 01.03.13

Tilbake til oversikten