F Ø D T  P Å  N Y

 
Vi har et skriftsted av Jesus selv om å bli født på ny, nemlig Joh. 3. der Nikodemus kommer til Jesus om natten. Dette kapitlet er nøkkelen til hva det innebærer å bli født på ny.

Født inn i Guds rike

Nikodemus, en jødisk rådsherre, oppsøker Jesus om natten, og innleder samtalen med å si: Joh.3.2 "Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham." Nikodemus bekjente for Jesus at de tegnene han så for ham var bevis for at Jesus var fra Gud. Dette var jo litt av en trosbekjennelse av en jødisk rådsherre. Men Jesus svarte ham på en merkelig måte: Joh.3.3 "Sannelig, sannelig jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.". "født på ny" kan også oversettes med "født ovenfra". Et merkelig svar.

For å forstå dette, må vi først ha klart for oss hva Guds rike består i. Det er ikke himmelen det er snakk om. Noen tror dette skriftstedet kan forstås omtrent slik: "Ingen kommer til himmelen uten å være frelst." Det er selvfølgelig riktig at ingen kommer til himmelen uten å være frelst, men det er ikke det som står her. Guds rike er inne i oss kristne, og det består i kraft, rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Guds rike har med Den Hellige Ånd i oss å gjøre, den kraft han gir, og den rettferdighet, fred og glede vi har i Jesu fullbragte verk på Golgata.

Men Nikodemus ville finne ut av dette. Derfor spurte han videre for å finne ut hva det ville si å være født på ny. Jesus fortsetter da med å svare: Joh.3.5 "Den som ikke er født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." Den siste delen av setningen kan også oversettes med; "kan ikke inngå i Guds rike" eller "bli en del av Guds rike".

Bakgrunnen for denne tanken burde være kjent for Nikodemus, fordi den kommer fra profeten Esekiel kap.36 v.25-27: "Og jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. For all urenhet som skyldes de mange avgudene, vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem." Det er dette Jesus sikter til når han sier at vi må bli født av vann og Ånd, altså tilgivelse for våre synder og fylden av Den Hellige Ånd.

Jesus ble forundret da Nikodemus ikke forstod dette. Han sier: Joh.3.10 "Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd." Jesus mente dette burde være kjent for Nikodemus. "Vi taler om det vi vet" sier han. Nikodemus var altså lærer, men gjenkjente ikke løftet fra profeten, og det forundrer Jesus.

Å bli født på ny vil altså si å gå til Jesus med sine synder og få tilgivelse, og så motta Den Hellige Ånd. Da begynner et nytt liv inni oss, et liv styrt av Ånden som bor i oss, et resultat av det nye hjertet som kjenner Guds vilje og ønsker å leve etter den.

Når et menneske er født på ny, kan dette nye livet merkes ved ytre livstegn. Det merkes ved at Den Hellige Ånd gir seg til kjenne gjennom vedkommende. Livet bærer preg av at Jesus er blitt Herre, og påvirker tanker og handlemåte. De første tegnene er som regel trangen til å få mest mulig av Guds ord, og iveren etter at andre skal bli frelst. Dessverre finnes det mennesker som kaller seg kristne uten at deres levemåte synes å være påvirket på noen som helst måte. De lar ikke det nye hjertet få styre seg, men lever etter gamle vaner. Vi kan vel si de er frelst, men de lever ikke det nye livet.

Starten

Det første Jesus nevner er altså å bli renset for sin synd. Den som vil bli født på ny må gå til Jesus og bekjenne at han er en synder. Renselse har med bekjennelse å gjøre. "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett." står det i 1.Joh.1.9. Den som vil begynne å leve det nye livet med Jesus må gå til ham med alt som ikke behager Gud, og be om å bli renset fra det. Slik kan det nye livet og en ny personlighet bli formet etter Guds vilje. Bekjennelsen er nøkkelen til å si nei til sitt gamle liv og ja til Jesus.

Gud har et bilde i sitt hjerte av ethvert menneske som fødes til jord, og det er hans ønske å få slippe til og forme oss så vi blir mest mulig lik med det bildet. Uansett hva et menneske har vært gjennom, uansett hvor skakk-kjørt livet er blitt, så vil Gud alltid bevare dette fullkomne bilde i sitt hjerte, og alt han ønsker er å få slippe til med restaureringen av hvert enkelt menneske. Men Gud trenger seg ikke på noen. Han tvinger seg ikke inn på noen for å endre vår personlighet uten videre. Nei, det er vi som må be ham om det. Vi må ha et ønske om å bli formet til den person han vil vi skal bli.

Gud har valgt en meget høflig måte å gjøre det på, og den er tosidig. For det første vil han at vi skal fortelle ham hva han skal få lov å ta bort. Det kalles syndsbekjennelse. Vi må bekjenne det som er galt og feil i våre liv som synd, så har vi løfte om at han vil rense oss. Dette kan ta tid, og vi kan gjøre de samme feilene om og om igjen, men så lenge vi har et ærlig ønske om å bli kvitt det, så kan vi komme tilbake til ham om og om igjen. Og han står ikke der med pekefingeren og kritiserer. Nei, om vi mislykkes så har han det like ondt i sitt hjerte som vi selv har. Det står i Heb.4.15: "For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd."

Den som er født på ny starter på samme måte som et lite barn å vokse og ta form. Man kan se noen trekk allerede fra fødselen, men personligheten dannes etterhvert som de vokser. Da er det meget viktig hvem som oppdrar og former. Gud ønsker å slippe til med sin innflytelse, og et ja til ham er begynnelsen til at han former oss, derfor er et ja til ham det samme som en fødsel. Den som vil bli født på ny slipper Gud inn sitt liv for å forme seg til en ny skapning, nemlig til den personen Gud hadde i sine tanker fra begynnelsen. Bekjennelse av synd kommer derfor først for å fjerne alt som ikke er til hans behag, alt som står i veien for det nye. Alt som ikke stemmer med hans bilde må bekjennes og renses bort.

Etterhvert som han renser oss vil han forvandle oss ved å erstatte det negative som ble renset bort med det han hadde tenkt. Dette skjer ved at vi tar til oss Guds ord, og ordet vil forme oss. slik står det i 2.Kor.3.18: "Og alle vi ser med utildekket ansikt Herrens Herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd." Ånden preger en ny personlighet i oss etter det herlighets bilde Gud har av oss. Generelt kan vi se dette bilde i Guds ord, for speilet er Guds ord, sier Jakob i sitt brev (Jak.1.22-25). Når vi leser Guds ord vil Den Hellige Ånd bruke ordet som bygningsmateriale og forme oss. Slik vokser den nye skapningen og blir til det bilde Gud hadde tenkt.
Denne prosessen kalles helliggjørelse, og vi trenger en egen undervisningstime for å forklare det. La oss bare slå fast at å bli født på ny vil si å starte et nytt liv der det som ikke er etter Guds behag renses bort og erstattes med Guds forbilde.

Hva med barnetroen?

Nå er det noen mennesker som er vokst opp i kristne hjem og i grunnen alltid har trodd på Jesus. Trenger de å bli født på nytt? Jesus sier jo at Guds rike hører barna til, så barna er fra sin fødsel en del av Guds rike. Jeg vil sammenligne dette med Jesu lignelse i Luk.15 om de to sønnene og deres far. I enkelte oversettelser har den fått overskriften "Den bortkomne sønnen", men jeg er ikke fornøyd med den overskriften. Den vender oppmerksomheten bort fra de to andre personene i lignelsen, nemlig den hjemmeværende sønnen og faren.

På Jesu tid hadde de en lov om arv som sa at den eldste av to sønner skulle arve to tredjedeler av alt faren eide. Det blir ofte forkynt om den yngste som kom bort fra sin far og rotet bort hele arven sin. Hans bestemmelse om å vende hjem til sin far er et bilde på å bli frelst.

Den eldste sønnen var i likhet med sin bror født og oppvokst hos sin far. Dette er et bilde på hvordan alle mennesker er født som Guds barn. Men når den yngste sønnen ble myndig tok han en avgjørelse om å forlate sin far. Slik er det også med menneskene, noen velger å gå bort fra Gud når de blir gamle nok til å ta egne avgjørelser. Inntil denne dag hadde begge brødrene fått samme oppvekst, og selv om de sikkert hadde vært ulydige mot sin far av og til, så bodde de hjemme og under farens beskyttelse. Slik er det også med barna fra de er født til de blir modne nok til å ta egne avgjørelser.

Den eldste sønnen er et bilde på en troende som aldri har forlatt Gud. Men vi ser at han ble sjalu da han fikk se hvordan faren behandlet broren som egentlig hadde fortjent å bli jaget hjemmefra. Han sier: Luk.15.29 "Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine."

Den eldste gutten viser at han ikke hadde forstått sin stilling i hjemmet. I v12 står det nemlig: "Han skiftet da sin eiendom mellom dem." Den eldste sønnen hadde fått to tredjedeler av alt faren eide, men det hadde han ikke skjønt. Faren sier til ham i v.31: "Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt." Hele den tiden broren hadde vært borte hadde han gått og følt seg som en slave mens han egentlig eide alt sammen.

Dessverre er det ofte slik med de som er oppvokst med sin barnetro at de ikke har forstått hva de har. Derfor er det ofte de må få forklart hva de har, og for dem blir det som å starte et nytt liv.

Det kan være at de som alltid har vært troende synes de nyfrelste får litt vel mye oppmerksomhet. De forteller om hva de er frelst fra, og alle synes dette er fantastisk. De drar rundt og vitner om sine opplevelser. Men hva med oss som aldri har vært ”ute på livet” og opplevd noe som vi kan vitne om på den måten? Jo, vi kan fryde oss over at vi ikke har gått glipp av noen ting. Livet ute i verden kan gi lærdom, men ellers er det ingenting verd. Vi kan fryde oss over at vi er blitt spart for alt det som andre forteller om, og at vi alltid har levd med alle rettigheter i vår fars hus. Og er ikke det like stort som å ødelegge mange år av sitt liv og så komme til Gud?

Jo, det kan nok være at de som alltid har trodd på Gud må få åpnet sine øyne for å komme inn i det nye livet på samme måte som de som blir frelst, men frelst er de.

Det gamle livet

Men hva med det gamle livet? Hva med ting vi har gjort? Hvordan skal vi se på tiden før den nye fødselen? Paulus sier i 2.Kor.5.16-17: "Så kjenner vi ikke lenger noen bare slik mennesker gjør. Og har vi kjent Kristus slik, gjør vi det ikke lenger. Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til." Den som er i Kristus er en ny skapning, og vi må lære hverandre å kjenne på nytt, fordi den personen vi kjente før forandres.

Men ikke bare det at vi skal lære hverandre å kjenne på en ny måte, men vi skal også forandre holdningen til oss selv. Den som har levd et liv uverdig for Gud skal begynne å se på seg selv på en ny måte. Noe nytt er blitt til, vi må lære oss selv å kjenne på nytt, for det gamle er borte. Dette sitatet fra Paulus ligner på et vers i Jes.43.18-19a: "Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som engang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?" Den prostituerte er like ren for Herren som en jomfru, hun skal få løfte hodet, fri fra all skyld og skam, hun er en ny skapning, og ingen kjenner henne lenger som en prostituert, men som en ny skapning, like ren og uskyldig som et nyfødt barn.

Det er dette budskapet vi skal få forkynne for en verden i urenhet og synd. De kan få bli født på ny, legge alt det gamle bak seg som om det aldri har skjedd. De kan få begynne et liv fra begynnelsen, og ingen skal lenger se på dem som den de var. Dette er et like stort ansvar for oss som medkristne som for den enkelte som vil legge det gamle bak seg. Det er ikke alltid riktig å snakke om andre kristne som "tidligere narkomane" eller "tidligere homofile". Hvorfor skal vi forbinde mennesker med det uverdige livet de levde før de ble født på ny?

Tenk på Jesus og hans møte med kvinner. Ved Sykars brønn møter han en kvinne som var så fylt av skam at hun gikk for å hente vann på en tid da ingen andre var ved brønnen. De andre i byen foraktet henne for hun levde i synd. Hva gjør Jesus? Jo, han viser henne kjærlighet, leder henne til å bekjenne sin synd, og deretter blir hun redskap for å frelse en hel by. Hun ble født på ny!

Eller hun som lå og gråt ved Jesu føtter, hun levde et syndefullt liv, står det. Fariseeren Simon mente Jesus burde avslørt henne. Men Jesus elsket kvinnen, for han skjønte at hun angret sin synd. Dermed sa han rett ut til Simon at denne kvinnen hadde langt større kjærlighet til ham enn Simon. Simon, en fariseer, som sikkert ingen hadde sett gjøre noe galt etter loven ble stilt på andreplass etter en kvinne som hadde vært prostituert. Slik er Jesus, han tar de utstøtte og mislykkede og gir dem et nytt liv!

Eller den forhatte og falske Sakkeus. Alle hatet ham, for han var også en syndig mann, står det. Men Sakkeus hadde en lengsel etter å få se Jesus, ja, han lot alle hemninger fare og klatret opp i et tre for å få se ham. Det var noe som drev den rike synderen, han ville møte Jesus, og det fikk han. Han bekjente sine synder, og Jesus sia: "I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det." Slik er Jesus, han ser hvert et hjerte som lengter etter å begynne et nytt liv, og han vil reise opp ethvert menneske som ønsker å slippe ham til. Den som bekjenner sine synder for ham blir renset, får Den Hellige Ånd og kan starte et nytt liv som en ny skapning.

Ansvar

La meg bare til slutt nevne en side ved forholdet til det gamle livet. Sakkeus ble født på nytt, men han måtte ta ansvar for det han hadde gjort før han tok imot Jesus. Han måtte gå tilbake og gjøre opp for all urett han hadde begått. Å ta imot Jesus betyr ikke at du kan slippe å gjøre opp for deg overfor dine medmennesker, men tvert imot. Vi skal gjøre opp alt Herren minner oss om. Men vi behøver ikke lete i fortiden etter feil vi har gjort. En lommetyv kan ikke finne igjen alle sine offer og få gjort opp for seg. Slike ting kan den nyfrelste la gå over i glemselen. Men om han blir minnet om et spesielt tilfelle, om det så bare var den første karamellen han stjal, så må han gjøre opp for seg.


Manus fra: 

Tilbake til oversikten