Den store frykten

En lege jeg kjenner fortalte at hun hadde mange pasienter som led av ting de hadde opplevd i sine menigheter. Selv er hun en kristen. Skulle ikke menigheten være et trygt sted der sjelens sår leges?

Frykten for ikke å være bra nok, plager mange. Følelsen av at det kreves ting man ikke klarer å leve opp til. Frykten for å få kjeft og bli utvist, avvist og forkastet hvis man gjør noe galt. Frykten for ikke å være elsket. Spenningen med stadig å måtte skjerpe seg og passe seg for å gjøre noe galt, kan være så uutholdelig at mange forlater menigheten.

1.Joh.4.17-21: ”Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt.
Vi elsker fordi han elsket oss først. Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Merk at ”Guds bud” er å elske hverandre, ikke budene i det Gamle Testamente (Rom.7.6). Selv om ”De ti bud” gir oss gode råd om hvordan vi skal leve sammen, kaller Paulus dem ”dødens tjeneste” (2.Kor.3.6-7). Det er dette kravet og denne fordømmelsen som ”slår i hjel” folk.

Ordet ”kjærlighet” har egentlig ikke noe ”antonym” - ord som entydig uttrykker det motsatte, slik som ”varme” og ”kulde”. Det er mange ord som står i motsetning til ordet kjærlighet. Hat er ett av dem, likegyldighet er kanskje like mye en motpol, egoisme er en motpol og lysten til å herske over andre er selve Satans fall. (Jes.14.13)

Men i 1.Joh.4.18 leser vi at frykten for straff er uforenlig med kjærligheten. Den som kjenner seg elsket, frykter ikke for straff fra den som elsker en. En irettesettelse oppleves ikke som straff, men velment hjelp, et uttrykk for kjærlighet.

Frykten for å bli forkastet er den verste frykt. I det gamle Hellas var en vanlig straffemetode at ingen måtte hilse på, eller snakke med, den dømte. Han fikk gå omkring i byen, men de andre måtte late som han ikke fantes. Det ble oppfattet som en verre straff enn å bli sperret inne i et fengsel! Slik ”avstraffelse” oppleves innenfor menighetene også. Det er en taus, trykkende holdning, til den som er ”dømt”.

Hva er løsningen?

Vi kan se for oss to løsninger her. Enten kan vi fullstendig slutte å si vår mening til hverandre, aldri påpeke feil som blir begått, eller aldri rettlede mennesker som lever på en måte som er til skade for seg selv og andre.

Men dette er egentlig en løsning som er styrt av frykt. En frykt for å støte noen. En frykt for at kjærligheten ikke holder. Hvor mye skal noen få være til skade for seg selv og til besvær for andre, før vi må få lov å si fra? Her oppstår et dilemma som ikke lar seg løse med taushet.

Nei, løsningen ligger i kjærlighetens trygghet:

Kol.3.12-14: ”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.”

Ordet som brukes her om å ”bebreide” betyr: å klage på noen, ha en uenighet på gang, en tvist, en krangel. Dette kan forekomme, men spørsmålet er hvordan vi takler det! Er vi så trygge på hverandre at vi kan tåle det, og så tilgi hverandre etterpå? Eller skaper det varig brudd og avvisning?

Samtidig er det også en formaning om å tåle litt fra hverandre. Vi behøver ikke å pirke og korrigere på alt mulig. Hvis man skal si fra om noe, må det være av en slik karakter at det er et vedvarende problem, eller at en ikke klarer å legge det bak seg uten å snakke ut om det.

Vi må også spørre: Hvordan tilgir Herren: Jo, ved at man snakker ut om ting og erkjenner sine feil (1.Joh.1.9). Dermed er det klart at vi også må erkjenne våre feil overfor hverandre. Når dette skjer i kjærlighetens trygghet, blir det ikke farlig – da letter det byrder og helbreder sjelens sår! (Jak.5.16)

Kjærlighetstesten:

En prøve på om kjærligheten holder, er når konfrontasjoner oppstår. Bibelen har mange eksempler på at det er rett å konfrontere mennesker når de gjør feil. Spørsmålet er bare om kjærligheten er til stede, slik at man tåler det!

Luk 17, 3 Ta dere i vare! Dersom din bror gjør en synd, så tal ham til rette, og hvis han angrer, skal du tilgi ham.

Gal 6, 1 Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet.

1 Tim 5, 20 Dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær til skrekk og advarsel for andre.

I et vennskap, eller ekteskap, kan man ikke ”vite” hvor sterk kjærligheten er før den er blitt satt på prøve. Jo hardere prøver man har gjennomgått med kjærligheten i behold, jo tryggere vil man føle seg i forholdet. Et forhold der man aldri har opplevd en konflikt, er egentlig utrygt, fordi man ikke VET hva som skjer hvis det oppstår en konflikt.

Hvis man er utrygg, vil man blande ”ansvar” og ”straff”. En utrygg person vil straks føle frykten for straff og avvisning, når han blir konfrontert med noe han bør ta ansvar for. Hvis man er trygg på kjærligheten, vil en slik konfrontasjon oppleves som en hjelp til å komme videre i sitt kristenliv. Å bli bedt om å ta ansvar, er ikke en form for straff – det er bare en følge av loven om å høste det en har sådd.

Kjærligheten må komme først

Det er derfor viktig at kjærligheten kommer først, og at den er ubetinget. Kjærligheten må ikke være en belønning for å være ”flink”. Tvert imot – gode gjerninger er et resultat av tryggheten i det å VÆRE elsket, uten betingelser.

Løsningen på denne frykten for å bli straffet, avvist og forkastet er ikke at vi slutter å snakke ut med hverandre om ting. Løsningen ligger i at kjærligheten må være så trygg at det tåles!

Vi gjør nok alle våre feil i dette. Vi tar kanskje for gitt at andre mennesker føler seg elsket av oss når vi taler dem til rette. Men det er ikke sikkert at de føler seg elsket, selv om vi mener at vi elsker dem. Det kan nok hende at vi uttrykker oss på en måte som ikke oppleves kjærlig når vi føler oss urettferdig behandlet, eller blir irritert.

Men så gjelder det også å forstå at mennesker som sier fra om noe som sårer og irriterer kan ha følelser som gjør det vanskelig å uttrykke seg forståelsesfullt og kjærlig. Det må være lov å være ærlig og naturlig også med sine følelser. I kristne kretser er det alt for ”tabu” å være ærlig med følelser. Her trenges forståelse, tilgivelse og kjærlighet begge veier.

Guds ubetingede kjærlighet:

Joh 13, 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.

Guds kjærlighet er ubetinget. Han elsker oss ikke fordi vi fortjener det, men fordi Han har skapt oss, han eier oss, og Han har kjøpt oss med sitt blod! Dette kalles ”nåde”.

Det betyr ikke at han godtar alt vi gjør, eller at Han ikke irettesetter oss – men Han elsker oss uansett! Denne ubetingede kjærligheten er det som gjør det trygt å motta korreksjoner.

Denne ubetingede kjærligheten er det vi skal ha til hverandre. En trygghet som gjør at vi ikke føler frykt, selv om ulike syn på saker dukker opp, og om noen irettesetter oss for noe. Kjærligheten gjør at vi opplever andres korreksjoner som velmenende omsorg – fordi de bryr seg. De som aldri sier fra bryr seg egentlig ikke!

Så først må vi få tak i Guds kjærlighet, og så må vi ha den samme holdning til våre medmennesker som Gud har til oss. Da kan vi både være ærlige og åpne, og kjenne oss trygge og elsket.

Manus fra:

Sist redigert: