GUD SOM VÅR FAR

(Radioandakt på Oppdal Kristne Senter sin lokalradio, høsten 1991)

Gud er en allsidig person. Han er en og samtidlig tre. Han er mektig, men bryr seg om den enkelte. Han er streng og hellig, men også tilgivende, omsorgsfull og kjærlig. I kveld vil jeg ta fram hans funksjon som Far, og hvordan jeg har opplevd det.

GT's Gudsbilde

De kristnes syn på Gud som Far har opptatt meg i mange år. Jesus sa til folket i Joh.8.19b: "Dere kjenner verken meg eller min Far. Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far." Folket hadde et feil bilde av Gud som Far. Inndirekte sier han at det Gamle Testamente ikke hadde klart å lære dem hvem Gud er.

Jeg tror ikke dette ble noe bedre da kristendommen ble innført i Norge med sverd som omvendelsesmiddel. "Tro på Gud eller dø!" Var budskapet. En dømmende, ukjærlig Gud, ble innført i Norge, og dette feilaktige bildet av ham henger fortsatt som en forbannelse over vårt land.

Fra begynnelsen av Bibelen ser vi at folk trodde at både det onde og det gode kom fra Gud. Job sier i Job.2.10: "Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det onde også?" Slik tenkte menneskene da, og slik tenker mange nå. Men om du leser Jobs bok så vil du se at det var Satan som plaget Job, ikke Gud. Det onde kom ikke fra Gud, men fra Satan.

Men det var ikke bare Job som ikke skjønte dette. I 2.Sam.24.1 leser vi: "Enda en gang ble Herren brennende harm på Israel. Han egget David opp mot dem og sa til ham: Gå og hold folketelling i Israel og Juda." Akkurat samme hendelsen gjengis i 1.Krøn.21.1, og der står det: "Satan stod opp mot Israel og egget David til å holde folketelling i landet."

Disse to skriftstedene forvirret meg lenge, inntil jeg skjønte at menneskene på den tid ikke hadde et fullstendig bilde av Gud, og at det var dette Jesus siktet til da han sa: "Dere kjenner verken meg eller min Far." Jakob, Jesu bror, sier i Jak.1.17: "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke." Her ser vi at synet på Gud som bare god kommer klart fram.

Jeg tror altfor mange kristne har et Guds-syn som er preget av GT, og som ikke har skjønt at det gir et feil bilde for oss i dag. Vi lever nemlig i den nye pakt. Gud straffer ikke lenger for synder, for Jesus kom og tok på seg all vår synd og straff. Han lar ikke lenger forbannelser ramme oss, fordi Jesus kom under forbannelsen for vår skyld. Vi må slutte å gi Gud skylda for det Satan gjør!

Ulykken

Den 10. Jan 86 ble jeg utsatt for en ulykke. Det var den dagen det blåste ned et fjøs på Nerskogen, og flere fjøstak ble ødelagt på Oppdal. Anne Sofie var på juletrefest, og da jeg ventet henne hjem tok jeg traktoren på gården der vi bodde og skulle frese opp veien, som var helt gjenføket. Det var en bakmontert fres, uten verneutstyr. Etter et par hundre meter kjørte jeg meg fast, og måtte ut med spaden og grave unna hjulene. Jeg var ferdig på ene sida, og skulle gå rundt, bak traktoren, da jeg, blendet av stormen og snøfokket, tråkket i det oppkjørte sporet samtidlig som jeg fikk en vindkule i ryggen. Jeg mistet balansen og falt framover, og traff med høyre handa rett inn i utkasterhullet på snøfresen.

Jeg kjente tre-fire kraftige rykk i armen, og trakk den til meg. Det var da jeg holdt den opp mot lyset fra traktoren at jeg skjønte hva som hadde skjedd. Først ropte jeg "nei!" som en slags protest, men så skjønte jeg at her gjaldt det å handle raskt. Jeg grep derfor rundt armen ovenfor albuen for å stoppe blodet, for jeg var mest redd for å miste så mye blod at jeg skulle svime av. Så begynte jeg å springe mot nærmeste hus, der det var folk ute for å sikre noen garasjeporter. Anne Sofie kom løpende, og hun hadde rundt et belte som stoppet blodet.

Da jeg var kommet inn i sykebilen ble jeg rolig. Jeg visste at nå var jeg trygg. Jeg tenkte og ba til Gud hele turen inn til sykehuset. Noe av det første jeg tenkte på var at jeg var glad jeg slapp å tro at dette var noe Gud stod bak. Jeg visste at dette ikke var hans vilje. Jeg visste også at Gud vender alt til det gode for dem som elsker ham, og det gav meg en dyp og trygg fred, midt oppe i det tragiske. Men jeg svor også Satan et løfte der i sykebilen: "Dette skal du angre så sterkt at du skulle ønske det aldri var skjedd." Jeg lovet også Gud å vitne om hans trofasthet i slike situasjoner, og å fortelle at slike ulykker aldri var noe han ville.

Jeg vet at jeg konkret tenkte slik: "Om jeg hadde vært av dem som tror at Gud har en mening med slikt, at Gud står bak og styrer slikt, fordi han vil oss noe gjennom det, da hadde jeg vendt ham ryggen og hatet ham, eller iallefall ikke kunnet motta trøst fra ham." En slik ulykke var mere enn jeg kunne tatt imot fra ham. Jeg var glad jeg kunne beskylde Satan for dette. Tenk at det finnes mennesker som beskylder sin himmelske far for å stå bak ulykker og sykdom!

Jeg husker spesielt godt dagen etter da far kom på besøk. Han kom bort til senga, tok meg i handa, og sa gråtkvalt: "Hvordan har du det, gutten min?" Jeg kommer aldri til å glemme de ordene, fordi det gikk enda klarere opp for meg at slik er en far! Slik er også vår himmelske far. Han kommer til oss og gråter med oss, trøster oss og sier: "Hvordan har du det, gutten min" eller "jenta mi". Og så gjør han hva han kan for å få det beste ut av situasjonen.

Men beskyld ikke min himmelske Far for å stå bak ulykken. Kom ikke til meg å si: "Han har vel en mening med det!" Nei, det er helt meningsløst at sånt skjer, selv om Gud kan gjøre noe meningsfylt gjennom det. Gud sender ikke ulykker, men han vender ulykker og andre problemer til noe godt, og det er noe helt annet.

Hvor såret og ulykkelig ville ikke min jordiske far bli om jeg beskyldte ham for å hugge av meg en arm for å gi meg noe godt. Det er bare perverse despoter som gjør slikt. Jeg synes ofte jeg hører Gud gråte over mennesker som ikke kjenner ham berdre enn at de tror han er en sånn despot. Han gråter over mennesker som gir ham skylden for det Satan gjør. Han gråter over mennesker som blander sammen godt og vondt, og beskylder ham for å stå bak Satans gjerninger. Derfor har jeg lovet ham å forkynne dette sterkt og tydelig overalt hvor jeg slipper til: Gud er en god Gud!

Utholdende omsorg

Nå vil jeg ta et lite sidesprang fra emnet, men det er for å vise hvordan vi kan gå til Gud når mennesker ikke kan dekke våre behov. I vanskelige situasjoner, som i ulykker eller sykdom, føler vi oss ofte ensomme, og at mennesker ikke forstår oss. Kanskje du vil kjenne deg igjen:

Jeg har ofte tenkt over hvordan vi mennesker har en tendens til å glemme andre og tenke mest på oss selv. Det er et uttrykk som blir sagt i fleip, men som er farlig sant: "Alle tenker på seg selv, det er bare jeg som tenker på meg!" Når noen blir syke eller kommer opp i en spesiell situasjon, kan folk ofte være flinke til å vise oppmerksomhet en stund. Men så snart de venner seg til det, mister de interessen.

Jeg legger merke til hvordan enkelte mennesker alltid går omkring og snakker om sykdommen sin og problemene sine. De opplevde sikkert omsorg og medfølelse til å begynne med, men etterhvert ble familie og venner lei av å høre på, og så øker de på med enda mer klaging og syting, og opplever å bli mer og mer avvist. De er fortvilet over å bli mer og mer ensomme, og de blir skuffet og kanskje bitre fordi ingen forstår deres situasjon.

Jeg er faktisk i akkurat dette dilemmaet selv. Og det skulle ikke forundre meg om det finnes noen som lytter til nå, som kjenner seg igjen i situasjonen. Jeg har nemlig konstante fantomsmerter i armen. Det føles som om den delen av armen som er borte er stukket av brennesler, konstant, dag og natt. Jeg har søvnproblemer, blir lett i dårlig humør, irriterer meg over bråk, og tåler lite mas og bråk fra ungene. Men jeg merker det selv, og prøver så godt jeg kan å ikke vise det.

Jeg forteller ikke dette for å få oppmerksomhet eller medlidenhet, men for at kanskje noen av dere som lytter kunne kjenne dere igjen og lære noe av det jeg har erfart. Jeg har skjønt at det å stadig gå å snakke om det, eller vise mine følelser, både er en belastning for andre, og lett fører til at andre unngår meg. Derfor har jeg lært meg noen regler, som jeg vil dele med deg. Du reagerer kanskje på noe av det, men tenk over det. Jeg har formulert dem i 5 punkter:

1. Ingen er egentlig interessert i mine problemer. Jeg tar dem derfor ikke fram, selv om jeg mangler et samtaleemne. Problemer virker oftest bare nedtrykkende på folk, og jeg blir altfor lett selvopptatt og synes bare mer synd på meg selv.

2. Jeg prøver aldri å si at mine problemer er verre enn andres, dersom de forteller meg om sine. Det virker bare irriterende. De føler at jeg bagatelliserer det de sier. Om de forteller meg om sine problemer, var det ikke for å høre om mine. Bare dersom det jeg sier kan trøste dem, dersom jeg får dem til å føle at jeg forstår dem og at de ikke er alene, gjør jeg det.

3. Dersom noen spør meg hvordan jeg har det, så oppfatter jeg det oftest bare som en høflighetsfrase, eller en måte å hilse på, og sjelden som et ønske om å høre hvordan jeg egentlig har det. Derfor svarer jeg oftest med en like tom frase tilbake, nemlig at jeg har det bare bra! Om jeg begynner å fortelle hvordan jeg egentlig har det blir de kanskje brydd, for de ventet egentlig ikke noe svar.

4. Jeg har oppdaget at en person som lytter interessert første gangen jeg forteller om mine plager, slett ikke behøver å være interessert neste gang vi møtes. Det er fristende å tenke slik at: "her er det endelig en person som lytter til meg." og så begynne om igjen neste gang vi møtes. Jeg overlater til den andre å ta opp emnet. En gang er oftest nok.

5. Dersom jeg merker at andre stusser ved min oppførsel, eller at jeg selv føler meg utafor eller sliten, kan det være jeg sier at det skyldes mine plager, men jeg benytter ikke anledningen til å legge ut i det vide og brede. Jeg ber om forståelse for min oppførsel, og overlater eventuelt videre samtale om emnet til dem.

Det er nemlig farlig å bli for opptatt av sine plager. Man blir selvopptatt og begynner lett å synes synd på seg selv. Tim LaHaye sier at all depresjon skyldes selvmedlidenhet. Selmedlidenheten kan være begrunnet og forståelig, men depresjon er en alt for høy pris. Derfor må vi ikke begynne å synes synd på oss selv over lengre tid, uansett om vi har grunn til det. Nå må vi heller ikke blande sammen sorg og depresjon - sorg kan være sunt, men blir usunn når den går over i depresjon. Det vil gå litt for langt bort fra temaet å ta opp dette nå, men la meg bare advare deg mot sevopptatthet. Jeg mener ikke at du skal være urealistisk og fornekte sannheten om din situasjon, men prøv å bruk din oppmerksomhet mest mulig på ting som får tankene bort fra problemene.

Jeg fungerer best når jeg stadig har noe å oppta tankene med, eller å holde kroppen i aktivitet med. På den måten hviler jeg kropp og tanker på hver sin måte. Blir jeg passiv, begynner tankene å bli opptatt av smertene.

Nå er det også noen som aldri snakker om problemene sine, men bærer dem for seg selv. De blir lett oppfattet som innesluttede, sure eller negative mennesker. For dem ville det vært bedre å fortelle dette til sine omgivelser, for i det minste å få litt forståelse.

Men tilbake til Gud oppe i dette. Han blir ikke lei av å trøste og høre på oss når vi synes problemene blir tunge å bære. Mennesker rundt oss blir fort lei av å høre om våre plager, men Gud blir det aldri. Han føler med oss og forstår oss, og vi kan alltid få komme inn og finne hvile og trøst i hans fang når vi føler oss ensomme med våre plager.

Denne kontakten med Gud gikk opp for meg en gang jeg leste Rom.8.15b: "Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!" "Abba" er det samme som Pappa. Hvem er det som roper Pappa!? Jo, er det ikke det lille barnet som kommer til pappan sin?! Det er den lille gutten eller jenta som har skrubbet seg på kneet og trenger trøst. Og Gud er en god pappa, en som alltid har tid, en som alltid bryr seg når andre har mistet interessen.

Jeg har inntrykk av at det er noen som har redusert Gud til å være bare den mektige, hellige, fryktinngytende, flammende kriger, en som nærmest er uten mildhet og ømhet. Men jeg sier ofte til Gud når jeg legger meg om kvelden: "Nå er jeg sliten og trett, pappa. Jeg føler meg ensom med mine plager. La meg få legge meg i ditt fang, trøst meg du, og la meg sovne her hos deg." Og så kjenner jeg at han stryker meg over håret holder de sterke armene sine rundt meg, og jeg fylles av trygghet og glede over å ha en Far som er glad i meg og aldri blir lei. Selv om jeg er en voksen mann, finnes det fortsatt en liten gutt inne i meg som trenger varme og ømhet. Du synes kanskje dette høres sentimentalt ut, men jeg tror vi trenger dette, jeg føler verden er blitt altfor kald og itelektuell, og at de har gjordt Gud til en upersonlig teori.

Alt tjener til det gode

Men la oss gå tilbake der vi startet. Noen tror at Gud sender ulykker, sykdom, fattigdom og problemer, fordi de ofte opplever at det kommer noe godt ut av slike situasjoner, og så siterer de Rom.8.28: "Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud." Men det står ikke at alle ting kommer fra Gud! Egentlig står det at "Alt samvirker til godt", eller "samarbeider til godt". Gud utnytter enhver anledning til å samarbeide til at noe godt kommer ut av det, og det er noe helt annet.

Dersom en av guttene mine sykler seg av og kommer gråtende til pappa, så tar jeg ham på fanget og trøster ham. Men han beskylder meg ikke for å ha løsnet et hjul på sykkelen slik at jeg skulle få anledning til å ta ham på fanget og trøste! Det ville jo vært perverst! Og om de skulle mistenke meg for det, så tviler jeg sterkt på at de ville føle så mye trøst på mitt fang, nei, da ville de de bli svært såret over min oppførsel.

Jeg blir ofte bedrøvet når jeg hører hva mennesker kan finne på å beskylde min gode himmelske Far for! Og hva må han ikke selv føle av bedrøvelse over sine barn som tror at han er så pervers at han for eksempel skulle ha en mening med, eller stå bak at et lite barn blir drept! Og når han da griper inn og gjør noe godt i en slik situasjon, så tar de det som et ekstra bevis for at det var han som stod bak! Jeg er glad at mine barn ikke tror slik om meg som far.

Nei, Gud griper inn i alt Satan gjør og vender det til noe godt, både fordi han elsker sine barn, og fordi han vil vise Satan at hva han enn finner på, så er Gud mektig til å vende det til noe godt, slik at Satan kommer til skamme! Det var nettop det som skjedde for Job.

Guds makt ved lovsang

Vissheten om at Gud får noe godt ut av enhver situasjon gjør at vi kan gjøre som det står i Ef.5.20: "Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn." Vi takker ikke for det vonde i seg selv, men for hva Gud vil gjøre gjennom det. Denne takken kan vi gi til ham allerder før vi ser hva han gjør, fordi vi stoler på ham. Jeg husker da dette gikk opp for meg:

Jeg leste boken "Prison to praise", eller "Guds makt ved lovsang", som den heter i en forkortet utgave på norsk, av Merlin Carothers. Den handler nettop om dette, og jeg fikk en kraftig fylde av Den Hellige Ånd da jeg leste boka. Jeg var da om bord i en Britisk båt på Nordsjøen, og hadde god tid til å lese. Morgenen etter at jeg var ferdig med boka våknet jeg av en fryktelig stank, og av at folk ropte og skrek. Jeg trakk fra forhenget foran køya og tittet ut. Det første jeg så var skoene mine som kom seilende på en bølge av kloakk over dørken. Jeg tittet så bort på benken, og fikk se kofferten min som lå åpen, og en stråle med kloakk som kom opp av vasken og traff rett opp i klærne.

"Pris skje Gud for all kloakken!" sa jeg: "så mye dritt må gi mye godt fra deg, Herre!" Jeg hopppet ut av køya og fikk reddet meg ut av lugaren. Nå var jeg bare spent på hva Gud ville finne på. Jeg var overbevist om at dette var en lydighetstest, for jeg vet at min naturlige reaksjon i en slik situasjon ville vært irritasjon og dårlig humør. Men jeg takket Gud mens jeg reddet det som reddes kunne.

Etter en stund kom stuerten bort til meg og sa at jeg måtte sette opp en liste over alt jeg hadde i kofferten, og hva det ville koste å kjøpe det nytt. Jeg foreslo at jeg kunne vaske klærne, det var jo vaskeri ombord! "Du gjør hva du vil med klærne" sa han, "la meg bare få en komplett liste" Jeg visste ikke klesprisene i Skottland, så jeg tippet prisene i kroner og ganget med pund-kursen. Det eneste jeg ikke satte opp var Bibelen. Den hadde ligget øverst i kofferten, men var helt tørr, mens alt rundt den var tilgriset av kloakk. Jeg tror jeg kom til 360 pund, som da var ca 2800kr. Kofferten kastet jeg, men tøyet vasket jeg og tørket i vaskeriet.

Stuerten kom med en rekvisisjon til meg på hele beløpet, som jeg fikk utlevert da jeg kom i land. Jeg kjøpte en koffert til 30 pund, resten var ren lønn for lydighet fra Herren. Jeg hadde lært at det lønnet seg å takke Gud selv i de vanskeligste situasjoner, da man mest har lyst til å gjøre noe helt annet.

Tukt og Guds tillatelse

Til slutt må jeg ta med et par punkter som jeg av og til møter som motargumenter for det synet jeg har.

Det første er at noen mener Gud kan bruke sykdom og ulykker som tuktemiddel. Det siteres fra Heb.12.5b-6: "Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av." Det er noen som tror at Gud straffer oss for synd vi har gjordt. Men da har de gjordt Jesu frelsesverk på Golgata til intet, fordi Gud lot all straffen ramme Jesus. David sier dette helt klart i Sal.103.10: "Han gjør ikke med oss etter våre synder, og lønner oss ikke etter våre misgjerninger." Om vi springer hodet i veggen er det ikke Gud som straffer oss med kul i hodet, nei, det har vi oss selv å takke for.

Ordet "tukt" betyr ikke det samme som straff, men å oppdra og irettesette. Gud oppdrar oss, og noen ganger bruker han sterke midler for å hindre oss i å gjøre dumme ting. Om vi leser Heb.12 i sin sammenheng ser vi at det er snakk om det å lide for sin tro, slik det står i v.7: "At dere må lide, det tjener til å oppdra dere". Motgang gjør oss sterke, og er Guds måte å oppdra oss på. Det finnes løfter om befrielse fra mange plager i Guds ord, men ikke fra å bli forfulgt fordi vi tror.

Et annet argument er: Dersom Gud tillater Satan å plage oss slik, så er det jo på en måte Gud som står bak likevel! At Satan får lov å plage oss er en følge av syndefallet, av menneskets eget valg, da Adam og Eva lot Slangen få makt over seg. Gud sier om menneskeslekten til slangen i 1.Mos.3.15b: "Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen." Satan fikk en rett til å hogge oss i hælen, og Jesus sier i Luk.22.29: "Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete." Dette er en rett menneskene, og ikke Gud, gav Satan i syndefallet, som han benyttet seg av da han plaget Job, og som Gud ikke kan ta fra ham før vi er i himmelen.

Men Gud nektet Satan å ta livet av Job, for Gud setter visse grenser for Satan, slik vi leser i 1.Kor.10.13: "Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle det." Så midt oppe i Satans angrep, så er dette også et løfte fra Gud.

Jeg håper med disse tankene om Gud som Far, at du kanskje føler deg tryggere på ham, og at du ikke tror at sykdom, ulykker og plager er noe han sender i din vei. Nei, jeg håper du skjønner at alt ondt kommer fra Satan, og at du derfor kan stole på at Gud har ekte medfølelse med deg i alt som er ondt og vanskelig. Jeg håper at du, midt i det onde, kan stole så fast på ham, at du takker ham for det gode han vil gi deg gjennom det som skjer, allerede før du ser hva det er. Og så håper jeg at du kan sovne lykkelig som et lite barn i pappas armer, hver kveld, fra nå av.

Manus fra: 1991

Tilbake til oversikten