Jonatan

Personer i Det Gamle Testamente har mye å lære oss, og historien om deres liv er gitt oss for at vi skal lære noe av det. Jeg skal nå si litt om tre stykker som hadde et spesielt forhold til hverandre, nemlig Saul, David og Jonatan. Og det er spesielt Jonatan jeg vil fokusere på. I årenes løp har jeg hørt mange forkynne om Saul og David, men Jonatan er det få som har viet særlig oppmerksomhet, til tross for at hans liv kan være vel så interessant å studere som de to andre.

Før deres tid styrte Gud folket gjennom dommere og profeter, men nå ville folket ha en konge. Dette er et eksempel på hvordan Gud lar folket få sin vilje, fordi Gud har gitt menneskene en fri vilje. Han advarte dem mot dette, men de ville ikke høre. Og når folket ikke ville gjøre som Gud sa, ga Gud dem en konge som het Saul, og lot sin Ånd komme over ham (1.Sam.10.9-10). Han var bare 30 år da han ble konge.

Sauls første feiltrinn:

Til å begynne med gikk det godt for Saul. Saul var et hode høyere enn alle andre (1.Sam.10.23) og den første krigen han ledet ble en stor seier (1.Sam.11.11), og siden gikk det bra et helt år.

Men Saul var mer opptatt av å bli likt av folket enn å lyde Gud. Den første store feilen begikk han da de skulle ut i strid og ventet på profeten som skulle ofre og be til Gud for dem. (1.Sam.13.8-). Profeten kom ikke til avtalt tid, og folket begynte å gå fra Saul. Som sagt var Saul mer opptatt av sin popularitet enn å lyde Gud, derfor bestemte han seg for å foreta ofret selv, det som profeten skulle ha gjort. Han handlet i frykt, med tanke på sin egen popularitet, og han gjorde en tjeneste som var tiltenkt en annen. Da profeten endelig kom, sa han til Saul:

1.Sam.13.14:  "Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt.
Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte,
og ham har Herren utsett til fyrste over sitt folk.
For du har ikke holdt det Herren bød deg."

Til tross for dette fortsatte Saul som konge. Saul var konge i til sammen 2 år. Senere står det at Herrens Ånd vek fra Saul, og han ble plaget av en ond ånd i stedet (1.Sam.16.14). Selv skjønte han ikke dette, og fortsatte som om Herrens Ånd fortsatt var med ham. Av og til fikk han anfall av depresjon og raseri. Dette var en farlig og interessant tilstand som vi ikke har mer tid til å komme inn på her. På dette tidspunkt var Israel i en håpløs situasjon. Filisterne hadde underkuet folket i lang tid, og det var forbudt for Israelittene å ha sverd. Bare kongen og hans sønner fikk lov å bære sverd. (1.Sam.13.22)

Jonatans storverk:

Saul hadde en sønn som het Jonatan. Men stopp nå litt! Saul var altså 30 år og hadde en sønn som var med som soldat i krigen! Dersom Saul hadde blitt far som 15-åring, kunne heller ikke Jonatan være mer enn 15-16 år! Vi snakker her altså om en ung gutt, høyst 16 år!

Som sagt hadde denne unge Jonatan et sverd, i motsetning til de andre. En gang ba Herren Jonatan om at han skulle angripe Filisterhæren alene, bare fulgt av våpensveinen sin. Forståelig nok fortalte han ikke dette til faren. Jonaten skjønte nok at han ville ha fått et nei, og kanskje skjønte han at faren var feig også. Men Jonatan trodde på Gud: 

1.Sam.14.6: "Så sa Jonatan til våpensveinen: Kom,
la oss gå over til forposten til disse uomskårne!
Kanskje Herren gjør noe for oss.
Intet kan hindre Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller få." 

Her var det snakk om en forpost på 20 menn av Filistrenes beste krigere, og Jonatan var bare en gutt på 16 år!

Etter at Jonatan hadde fått et profetisk tegn som klarsignal fra Gud (1.Sam.14.9-10), gikk han til angrep, og felte alle 20 soldatene. Her ser vi at Jonatan hadde klar kontakt med Gud, og at han fikk guddommelig kraft. Det er nemlig ikke normalt at en 16-åring alene bekjemper 20 voksne soldater i nærkamp! Virkningen av denne seieren var formidabel. Først begynte jorden å skjelve (.15) og så spredde det seg en frykt blant Filistrene som var så voldsom at de begynte å drepe hverandre (.20)

Tenk på det: Både i Josafats kamp mot Ammonittene og Moabittene (2.Krøn.20.23) og Gideons kamp mot Mideanittene (Dom.7.22) hører vi at finden utryddet hverandre på grunn av forvirring. I Ap.gj. 4.31 og noen andre steder hører vi at jorden skalv når de bad eller når Gud åpenbarte seg. Men her er det eneste stedet hvor mennesker setter i gang noe som både får jorden til å riste og fiendene til å utrydde hverandre. 

David salves:

Gud hadde sagt at han forkastet Saul, og profeten Samuel fikk beskjed av Gud om å gå til Isai i Betlehem, for en av hans sønner skulle bli konge etter Saul, sa Gud. Da Samuel kom til Isai hentet han sine store sterke sønner, og Samuel begynte å spørre Gud hvem av dem det var som skulle bli konge. Men det merkelige var at det var ingen av dem som stod der. 

1.Sam.16.11:  "Og Samuel sa til Isai: Er dette alle guttene du har?
Han svarte: Ennå er den yngste igjen, se, han gjeter småfeet.
Da sa Samuel: Vi setter oss ikke til bords før han kommer."

David var så ung at faren ikke regnet ham med. I verset etterpå står det om David: "Han var rødkinnet og hadde vakre øyne og var fager av utseende." Han var en ung søt gutt, nesten litt feminin. Ut fra opplysningene om at han var for ung til å bli regnet med, og at han var rødkinnet og fager, må vi anta at han heller ikke var eldre enn Jonatan, kanskje knapt 16 år. Men Samuel salvet ham, og David gikk så tilbake til sauene og geitene sine. Han fikk ingen store tanker om seg selv for dette. Men det var skjedd noe med unggutten. Han hadde fått overnaturlige krefter og var helt uten frykt. I en samtale med Saul sa han senere: 

1.Sam.17.34-35: "Din tjener gjette småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau fra hjorden, da sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg imot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den."

David og Goliat

Denne samtalen stod Jonatan og hørte på. Situasjonen var den at en kjempe fra filistrene stod fram og spottet Israel hver dag. 

1.Sam.17.11: "Da Saul og hele Israel hørte hva filisteren sa, ble de motløse og meget redde." 

Denne Goliat var over 3m høy (1.Sam.17.4-) og han utfordret noen fra Israel til tvekamp, og hvem andre enn David var det som ville utfordre ham?! David var ikke en gang soldat fordi han var for ung, han kom bare til leiren med mat til brødrene sine.

Det var da han gikk og ba kongen om lov til å utfordre Goliat at han fortalte dette om bjørn og løve, og han fortsatte samtalen slik: 

1.Sam.17.36:  "Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel.
Og det skal gå denne uomskårne filisteren som en av dem,
fordi han har hånet den levende Guds hær." 

Så gikk David fram og kastet en stein med slynga si og traff Goliat midt i panna så han døde. Etterpå tok han sverdet til Goliat og hugg hodet av ham og ga det til Saul. Nå fikk Israelittene motet tilbake samtidig som filistrene ble skrekkslagne, og slik vant Israel dette slaget.

Jonatan og David

Alt dette hadde Jonatan sett og hørt. Her traff Jonatan en gutt på sin egen alder som hadde den samme djerve tro på at Gud kunne gjøre helt overnaturlige ting. Jonatan hadde bekjempet 20 voksne filistersoldater alene, og her møtte han en jevnaldrende som hadde drept løve og bjørn og en filister på over 3 meter! Det står slik i 

1.Sam:18.1-5: "Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk han kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og gav den til David, likeså sine krigsklær, ja, også sverdet og buen og beltet. Så drog David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere."

Men dette ble et problem for David. Han var godt likt, og vant stadige seire i de slagene han ble sendt ut for å kjempe. Hver gang han kom tilbake ble det dans og jubel for David, og Saul begynte å bli misunnelig. Det står: 

1.Sam.18.12: "Saul var redd for David, for Herren var med ham, men han var veket bort fra Saul." 

Saul prøvde stadig å sende David ut på farlige oppdrag i håp om at han skulle bli drept, men det motsatte skjedde: David vant seire og ble stadig mer beundret av folket, til Sauls ergrelse. Saul begynte å si åpent til sine nærmeste menn at han ønsket David død.

Men nå kom Jonatan i ei knipe. Han var kongens sønn og Davids venn. Han kom mellom barken og veden, og han begynte å megle med faren om å spare Davids liv. Et par ganger lyktes Jonatan i å overtale faren, men dette holdt på å koste David livet. Det hadde seg slik at når Saul fikk sine anfall av depresjon, så spilte David på harpe for ham, og da følte Saul seg bedre. Men en gang tok plutselig Saul spydet og kastet det etter David (1.Sam.19.9-12). David klarte å kaste seg unna, men måtte flykte.

Nå ble det vanskelig for Jonatan å treffe David, og de savnet hverandre. En gang klarte Jonatan å arrangere et møte, og det står slik i 

1.Sam.20.41b: "Han falt på sitt ansikt til Jorden og bøyde seg tre ganger.
De kysset hverandre og gråt begge, men David mest." 

Her ser vi en utrolig åpenhjertig kjærlighet mellom to menn - nesten på grensen til det usømmelige, etter dagens normer, iallfall innen de fleste kristne sammenhenger. Men de kysset hverandre på kinnet, ikke munen.

Megleren Jonatan

Her kunne det vært fristende å fortelle videre om Saul og David, men jeg vil nå fokusere Jonatans rolle. I første fase sendte Saul David ut på stadig farligere oppdrag i håp om at han ble drept. Han prøvde også å lokke ham i ei felle ved å gi ham dattera si til kone. Som sagt, vi snakker om 15-16 år gamle barn! (1.Sam.19.4) Da gikk Jonatan til Saul og overbeviste ham om at han måtte spare David fordi David var så dyktig. Dette fikk han løfte om, så denne gangen så det ut til at meglingen lyktes.

Men så kom episoden da Saul første gang prøvde å drepe David med spydet mens han spilte for å lindre hans depresjon. (1.Sam.19.9-10). Først går Jonatan til David og lover ham at Saul aldri vil prøve å drepe ham igjen (1.Sam.20.2), fordi han tror faren lar ham vite alt han har tenkt å gjøre. Og ettersom Saul ikke har snakket om å drepe David, trekker Jonatan den enkle konklusjon at David kan være trygg. Dette er blåøyd ønsketenkning. Men David skjønte dette, og lot seg ikke overtale til å komme tilbake til Saul (v.3) Tilliten mellom David og Joinatan hadde begynt å vakle!

Ikke lenge etterpå begynnet Jonatan igjen å snakke godt om David innfor Saul (1.Sam.20.32-33) men da kastet han spydet sitt etter Jonatan også. Da skjønte Jonatan at faren virkelig tenkte å drepe David, men fortsatt var han lojal mot faren. Fra dette tidspunkt var alt håp om megling ute, og Jonatan burde ha gått over til David. Men jeg tror Jonatan var redd at faren ville drepe ham, og våget ikke. Det var en lojalitet som var gått over fra kjærlighet til frykt! 

Splittet lojalitet

Problemet for Jonatan var nå at han hadde sin kjærlighet hos David, men sin lojalitet hos Saul. Saul var kongen, det var han som styrte landet, han var også hans far, og satt med all den formelle autoritet som en 16 års gammel gutt rimelig måtte underordne seg. Og Jonatan var en lydig gutt, han ville ikke trosse sin far og sin konge, av frykt for sitt liv!

David derimot, måtte finne på andre løsninger. 

1.Sam.22.2: "Og alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld,
eller som var misfornøyde, samlet seg om ham. Og han ble deres høvding.
Det var omkring fire hundre mann som var med ham." 

Dette var en begredilg gjeng. Gjeldsofre, konkursryttere, misfornøyde sytekopper, folk med store problemer, slike var det han ble leder for. Mulig det også var en grunn til at Jonatan ikke ville være med - at Joinatan var for stolt? Men likevel dro David omkring og vant seire overalt der han dro. Saul var stadig etter ham for å drepe ham, men klarte det ikke. David kunne faktisk ha drept Saul, men han gjorde det ikke. 

Jonatans kall

Etter en tid lyktes det Jonatan å få treffe David igjen. Jonatan hadde nemlig et kall fra Gud over sitt liv, og han sier i

1.Sam.23.17-18: "Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke nå deg.
Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være neste etter deg.
Det vet også Saul, min far. Så gjorde de begge en pakt for Herrens åsyn.
David ble igjen i skogen, men Jonatan drog hjem igjen." (uth. av meg)

Egentlig skulle vi tro at det var Jonatan som skulle bli konge fordi han var kongens sønn. Men Jonatan visste at David hadde større kraft og popularitet enn seg selv, og det innså Jonatan.

De to første delene av Jonatans utsagn ble oppfylt: Saul klarte aldri å drepe David, og etter Sauls dager ble David konge. Men da var Jonatan dessverre død! Hvorfor ble det slik? Både Saul og Jonatan ble drept samme dag (1.Sam.31.1-6).

Jonatans store feil var at han hadde en splittet lojalitet. Hans kjærlighet og hans kall gikk til David, men hans lojalitet var til Saul. Han ønsket det åndelige, men valgte det materielle. Slik kan det gå at noen går glipp av det kallet de har over sine liv. Dersom lysten til det materielle og lojaliteten til mennesker kommer foran det kallet Gud har gitt, kan man miste kallet og gå til grunne, om ikke fysisk, så i alle fall åndelig. 

Sandalen som manglet: (lagt til 2012)

Hva var det som gikk feil for Jonatan? Hvis du leser om pakten mellom ham og David i 1.Sam.18, står det listet opp hva Jonatan ga David. Men det er noe som mangler. Vi leser :

Rut.4.7: Før i tiden var det slik i Israel når det gjaldt innløsning og byttehandel,
at for å bekrefte en sak skulle man dra av seg sandalen og gi den til den andre parten.
Slik ble en sak vitnefast i Israel.

Nå vet vi at Rut var Davids oldemor, så denne skikken kjente de nok til. Det viser oss at Jonatan var ikke helhjertet, verken da han inngikk pakten, eller da han valgte å stå ved Sauls side i stedet for Davids.

Å vingle mellom to sider:

Denne historien kan sikkert anvendes på mange områder der mennesker får problemer fordi de ikke er helhjertet, for eksempel på folk som er plaget og ikke kommer fri.. Men her vil jeg fokusere på ett bestemt område som blir stadig mer aktuelt.

Det er forholdet til New Age, Nyreligiøsitet og liberalteologi eller lignende villfarelser. Det finnes mennesker fra disse miljøene som er såååå fascinert av kristendommen. Ja, de kan kalle seg kristne, og de kan til og med oppleve at Gud bruker dem til overnaturlige ting. Og dette er så fine mennesker, at vi som kristne lett kan bli glad i dem.

Men innerst inne har de en reservasjon. Når det avgjørende tidspunktet kommer, viser det seg at de ikke er helhjertet med Jesus. De kan profetere noe sant, men ikke alt blir slik de sier. De kan forsikre oss om sin kjærlighet, men når de gjelder vil feigheten føre dem inn svik, i død og fortapelse.

Manus fra:  ca.1985

Sist redigert: 21.03.2012

Tilbake til oversikten