OPPMUNTRE HVERANDRE

(Preken holdt i Trondheim Kristne Senter)
Gjennom 20 år i arbeidslivet (skrevet ca i 96), i daglig omgang og samarbeid med mennesker, har jeg lært utrolig mye om hva som holder folk borte fra å bli kristne, eller fra å gå i et kristent miljø. Vi kan velge å avfeie unnskyldningene deres og si at det er ting de finner på fordi de ikke vil gi seg til Jesus, men det er alt for mye berettiget kritikk i det de sier til at vi kan avfeie dem. Jeg har ofte snakket med folk som har opplevd så mye vondt fra kristne, at jeg kan forstå hvorfor de har fått kristendommen i vrangstrupen, eller at de ikke vil være sammen med oss kristne.

Mange av disse menneskene sier at de tror på Jesus som sin frelser, men at når de ser hvordan de kristne lever, velger de å holde denne troen for seg selv. Undersøkelser viser at 50% av nordmenn tror på Gud, men bare 7% regner seg som kristne (96). De kan bekjenne sin tro når vi snakker fortrolig sammen, men når vi inviterer dem til et kristent møte, sier de nei takk. Så spør jeg dem hva det er de reagerer imot, og ofte går de samme tingene igjen. De verste og hyppigste årsakene er falskhet, baktalelse, trangsyn og kritikk.

Men jeg skal ikke ta for meg alt dette her. Det ville bli bare mer kritikk mot dem som er slike negative typer, og alt ville bli enda mer negativt. Jeg skal heller prøve å se litt på to faktorer som kan rette på noe av dette, nemlig det å oppføre seg naturlig, og å oppmuntre hverandre.

I våre forsøk på å nå de ufrelste har vi kristne gjordt mye rart, og ikke så sjelden har vi gjordt ting som har skremt folk fra å bli kristne, mer enn å lokket dem. Nå har ikke jeg noen mirakeloppskrift for å nå de ufrelste, men jeg har gjordt meg noen tanker om det å vitne med våre liv. Jeg håper med dette at jeg kan bidra til å se på vitnetjenesten som noe mer enn å slå bibelvers i hodet på stakkars uforberedte mennesker, men at livet vårt, vår personlighet og vår væremåte skal være et vitnesbyrd for dem.

NYTENKNING:

Jeg tror vi kristne mere må tenke på mennesket som en helhet. Vi må opptre med samme personlighet når vi skal være "åndelige", som i hverdagen. Jeg tror det begynner å bli modent for å gå litt lenger i synet på mennesket nå, enn det man ote har fått inntrykk av blandt oss. Vi har vært veldig opptatt av vår ånd, men resten av vår personlighet skulle vi nærmest koble ut. Vi er ikke bare ånd, men også sjel og legeme. Vi har følelser og tanker som vi må pleie og leve ut. Vi har en kropp som trenger omsorg og utfoldelse. Vi trenger å pleie både tankelivet og kroppen for å være glade, friske mennesker. Etter min mening har vi kristne vært altfor lite flinke til det. Jeg har fått mange sterke signaler fra ufrelste om at de oppfatter oss kristne som unormale slik.

MERKELIG OPPFØRSEL

En viktig grunn til at ufrelste ikke vil være sammen med kristne, er at de synes vi er så rare. De trodde kanskje de kjente oss, og så blir de med oss på møte og opplever at vi oppførte oss så merkelig at de blir utrygge. Det er ikke alltid de er redde for å høre Guds ord, men de føler seg uvel blandt oss fordi vi oppfører oss rart.

Nå skurrer det sikkert hos noen. Skal vi ikke få lov å være frie nå da? Jeg har snakket med endel ufrelste mennesker om dette, og vet hva de reagerer på. De har en utrolig sans til å skille mellom ekte, spontan, oppførsel, og merkelige uvaner. De synes selvfølgelig det er uvant når vi snakker i tunger, eller løfter hendene og ber med lukkede øyne. Men dette har de merkelig nok respekt for. De kan også reagere på enkelte ting som skjer under forbønn, men det er ikke alltid de reagerer slik vi tror. De aksepterer faktisk disse tingene lettere enn man kanskje skulle tro.

Vi kristne har lett for å avvise deres kritikk mot oss med å si at vi blir "forfulgt for vår tro", og at ufrelste ikke kan forstå de åndelige ting, og så videre. Til en viss grad kan det være tilfelle, men vi skjuler også endel unødvendig merkelig oppførsel under denne unnskyldningen. Isteden for å lytte til berettiget kritikk, har vi hevet nesen i sky og sagt at: "salig er vi når de forfølger oss", og så har vi fortsatt å oppføre oss som klovner. Kritikk av klovnestreker har ingen ting med forfølgelse for vår tro å gjøre. Vi burde lytte til slik kritikk og slutte med unødvendige apestreker.

Det betyr ikke at vi skal være redde for å gjøre eller si det vi kjenner Gud leder oss til. Når Den Hellige Ånd leder oss kan det være vi må gjøre de merkeligste ting, men da blir det positive resultater. Ufrelste har en utrolig sans til å skille mellom det som er ekte og det som er kunstig.

Nå skal jeg sette navn på endel av disse klovnestrekene i begynnelsen her, og jeg kommer til å sette ting på spissen så ørene flagrer. Men før jeg kommer halvvegs skal jeg skifte emne til noe helpositivt. Jeg vil rive ned gammelt skrot, og erstatte det med noe som er bedre. Så ta det med ro. Det kan være litt flaut å bli avslørt som apekatt, men du skal få salve i såret etterpå.

APEMETODEN

Det er et handlingsmønster jeg ofte ser blandt kristne, som jeg har kalt "apemetoden". Jeg ler omtrent like mye av mennesker som aper etter andre som, jeg ler av apene i dyrehagen. De er så utrolig komiske. Jeg skal forsøke å gi en definisjon av det jeg kaller "apemetoden":

Etter at Gud har ledet et menneske til å handle på en bestemt måte i en bestemt situasjon, har andre oppfattet dette som en "metode" som de kan etterape for å oppnå samme resultat.

Det betyr ikke at jeg betviler ekteheten i den handlingen som i utgangspunktet ble ledet av Gud. Det er nettop det som er det tragiske, at de tror Gud gir svar ved å benytte metoder, eller ape etter bestemte predikanter, som har en sterk tjeneste. Gud skapte oss som originaler, ikke som apekatter.

Det verste eksemplet på apestreker jeg vet om, er såkalt "barnsnødsbønn". Så vidt jeg kjenner til dette, så var det en kvinne som en gang ble ledet til å be på denne måten. Hun huket seg sammen, spente alle musklene i kroppen, og ropte som en kvinne med fødselsmerter, og det skjedde et mirakel. Som sagt, jeg betviler ikke at denne kvinnen var ledet av Gud, og jeg har all respekt for det hun den gang gjorde.

Men når hele forsamlinger står tvikroket med hodet mellom beina og hyler fordi de vil oppnå resultat på samme måte, da synes jeg det er både trist og komisk. Det som skjer når du står slik og hyler er at kroppen får overskudd av oksygen og underskudd av kulldioksyd i blodet, og det gir en berusende effekt på hjernen. Og så sier de: "Åå- jeg kjenner åndens nærvær, jeg føler at jeg svever." Akkurat slik gjorde vi guttene da vi gikk på skolen. Vi laget pipekonsert i skolegården, til vi sjanglet rundt som om vi var fulle. Holder man på lenge nok kan man besvime.

Jeg synes sånt er trist, og jeg har lurt på om Den Hellige Ånd ler eller gråter. Men en ting vet jeg, og det er at ufrelste som ser sånt gjennomskuer falskheten og hysteriet.

Jeg er glad Ronald Gundersen ikke underviser etter apemetoden når han lærer folk å be for syke. En gang han ba for sin dødssyke mor, sa Gud til ham at han skulle slå henne i magen med knyttneven, og han skulle slå hardt. Han gjorde det, og hun ble frisk. En slik metode vil jeg nok sterkt fraråde andre til å etterape, selv om Ronald opplevde et under på den måten der og da.

Et annet apestrek som gjør at ufrelste rister på hodet av oss er kunstig glede. Jeg vitnet for en dame en gang som fortalte meg at hun ville ikke ha noe med de kristne å gjøre, for de gikk omkring og smilte og ropte halleluja når de var på møter eller vitnet, men hun visste at mange av dem hadde store problemer, og slett ikke var så positive og sprudlende hjemme i egen stue eller på arbeidsplassen. Noen oppfører seg slik når de er "åndelige" fordi de vil etterape dem som har ekte glede. Sånt oppleves falskt, og ødelegger mer enn det bygger opp. Det er bra å være positiv, men da må vi gjennomføre det også i hverdagen. Da er det like bra å se alvorlig ut.

Så har vi en type aper som prøver å etterligne andre kristne, spesielt pastoren eller bestemte predikanter. Jeg har sett en del video av Ulf Ekman, og jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg en gang så og hørte en predikant som hadde vært i Uppsala. Jeg hadde hørt ham før han dro dit også, så jeg merket godt forskjellen. Nå travet han fram og tilbake på popdiet, snakket hissig med hes stemme, og sa "sjokka bahaia" mellom annenhver setning. Jeg har all respekt for Ulf Ekman, det er ikke ham jeg ler av, men når andre begynner å ape etter ham på denne måten blir det bare komisk.

Moses benyttet også apemetoden en gang, da Israelittene gikk i ørkenen og manglet vann. Den første gangen vann-underet skjedde leser vi om i
2.Mos.17.6: "Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb.
Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.»
Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste.."
Senere kom de opp i samme situasjon, og vi leser i:
4.Mos.20.8: "Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron.
Dere skal tale til klippen foran øynene på dem.
Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen.
Slik skal du la folket og buskapen få drikke"
Men i vers 11 ser vi at Moses handlet av gammel vane. Gud hadde gitt ham klar beskjed om at han skulle tale til klippen, ikke slå på den. Men Moses benyttet apemetoden. Han hadde slått før, så hvorfor skulle han ikke slå nå? Moses talte ikke til klippen i det hele tatt, han bare slo. Han sa

4.Mos.20.10-11:Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem:
«Hør nå, dere opprørere!
Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?»
11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin.
Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk.
Han skulle tale til klippen, men talte til folket i stedet. I stedet for å gi Gud æren, sa han til folket at "vi" skulle få vann ut av klippen, altså han og Aron. Resultatet av Moses sine apestreker ble at han ikke fikk lov å føre Israelittene inn i Kanaan. Gud sier til ham i :
4.Mos.20.12: "Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem."
Moses trodde han hadde lært kunsten å få vann ut av klippen, som en slags metode, som en trylleformel. Han adlød ikke Gud, men handlet av gammel vane. Denne klippen var Kristus, står det i 1.Kor.10.4, og vi kunne sett mere på hva det betød at Moses slo klippen to ganger, men vi skjønner vel at dette har noe med å korsfeste Kristus to ganger å gjøre.

Det kan være fatalt å ape etter det andre gjør når Gud leder dem. Gud gjør ikke ting på samme måte hver gang. Jesus helbredet mange blinde, men det var bare én gang han smurte deig på øynene til en blind og ba ham gå å vaske seg i en dam. Tenk deg læreboken i bønn for blinde: "Først spytter man på jorden. Deretter baker man en kake av jorden og spyttet, og kliner den i øynene på den blinde. Deretter skal den blinde gå tvers gjennom en by, og vaske seg i en brønn som ligger ved enden av en lang trapp uten rekkverk."

Nei, Jesus brukte denne metoden bare en gang. Han helbredet også mange døve, men vi hører bare en gang at han stakk fingrene i ørene på ham. Jesus kunne gå på vannet, men som regel brukte han båt. Nei, Jesus brukte ikke apemetoden. Han handlet i ledelse hver gang.

Jeg velger å tro at de fleste som aper etter andre gjør det ubevisst, men de ufrelste legger fort merke til sånt. Dessuten må det være trist for Gud å se at noen mennesker er så misfornøyd med den personlighet han gav dem, at de aper etter andre. Gud elsker mangfold, han lager aldri kopier.

Jeg kunne tatt med masse flere eksempler, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener. La oss ikke ape etter alt som ser ut til å virke for andre. Gud har ikke behag i apemetoden, for den utelukker ham, og den blir lett gjennomskuet og latterliggjordt av de ufrelste. La oss være oss selv! La oss gjøre ting på den måten vi selv kjenner er naturlig for oss!

Men nå er jeg ferdig med det negative. Om du føler jeg har skjært og plukket litt i dine vaner og metoder, så vær åpen for å fylle tomrommet med noen gode råd. Å slutte å ape etter andre betyr jo i bunn og grunn at du skal være deg selv, og det er jo positivt?!

MENNESKELIG OMSORG

Som jeg sa innledningsvis, tror jeg at omsorg for hele mennesket kommer til å få mye større plass etterhvert. Det gjelder praktisk omsorg og sosialt samvær, et fellesskap som gjør at mennesker trives og ønsker å få andre med seg.

Vi som har opplevd en del motgang vet at hverdagen kan være nådeløs, hard og krevende. Søvnløse netter, smerter, sorg over ting vi har opplevd, skuffelser over mennesker og årevis venting på bønnesvar kan tære på kreftene. Vi kan til tider føle oss slitne og motløse, og vi ser ingen utgang av problemene. Bare la oss innrømme at vi har det slik av og til. Det er et umenneskelig slit å gå gjennom slike prøvelser mens man skal prøve å vise alle omkring seg at man er bare positiv og glad.

Den verste form for ensomhet, var det en som sa, er å ikke ha noen som kjenner sine tanker og følelser. Jeg tror ikke vi må være så redd for alt som er negativt at vi ikke kan snakke med hverandre om det som er vondt og vanskelig. Og så er det viktig å vise forståelse og oppmuntre. Å forstå er ikke det samme som å være enig. Alle har krav på å bli forstått, men alle kan ikke kreve at alle andre skal være enig med dem!

Å FÅ ANDRE TIL Å FØLE SEG VEL

To ganger har jeg avholdt en weekend for voksne som jeg har kalt: "Hvordan bli bedre likt av andre." Tittelen virker egoistisk, ja litt provoserende på oss, fordi vi har lært at vi skal sette andre høyere enn oss selv. Men dersom du tenker deg om, vil du skjønne at noe av det beste du kan gjøre for dine medmennesker er å oppføre deg slik at de liker deg. Da vil de trives i din nærhet, og du sprer positiv stemning.

Det viser seg i næringslivet at de som roser og oppmuntrer sine ledere og kolleger, som snakker positivt om dem og framhever deres positive egenskaper, lettere blir forfremmet enn de som prøver å komme seg fram ved å påpeke feil og mangler hos andre. Det viser seg at de som lykkes best, er de som hjelper andre til å lykkes, og ikke ser på dyktige medarbeidere som konkurenter. De som er gode ledere kan glede seg over andres suksess, og be andre om råd og tips.
Heb.10.24: "La oss ha omtanke for hverandre,
så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger."
Dersom vi vil at menigheten skal bære frukt, det vil si kjærlighetsgjerninger, så skal vi begynne å ha omtanke for hverandre, legge merke til hverandre, og tenke på hva vi kan gjøre for å oppmuntre noen, da særlig dem som ikke synes å være så muntre. Vi har lett for å holde oss nær til dem som oppmuntrer oss, men hva om vi prøvde å oppmuntre andre, istedet for bare å tenke på oss selv?

I neste vers står det:
Heb.10.25:"Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles,
som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre,
og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.."
På latin brukes ordet "advokatus", vi skal være hverandres advokater. Ordet ble brukt om en person som trøstet, oppmuntret, og satte mot i andre, slik at de fikk ny glød til å fortsette kampen. Han satte nytt mot i de motløse og forsagte. Det er dette vi blir bedt om å gjøre mot hverandre.

Jeg husker jeg lurte på hvorfor dette med å holde seg borte fra menigheten var plassert midt mellom disse to setningene om å oppmuntre hverandre. Jeg kan se to årsaker til at folk ikke går på møte ut fra dette. Jeg tenker ikke på de som er sløve eller de som av naturlige årsaker er forhindret, men to årsaker som har med oppmuntring å gjøre.

For det første kan det være noen som aldri får en oppmuntring eller føler at noen viser oppmerksomhet eller omsorg. Hvorfor skulle de gå på møte? Hva godt skulle de få ut av å sitte der enda en kveld uten å få noe positivt? Kanskje risikerer de bare å få negativ kritikk, at andre bare ser rart på seg, og de lurer på hva folk synes om dem. De begynner å gjøre seg tanker om hvorfor ingen snakker med dem. De begynner å lure på om det er noe galt med seg selv. Kanskje tror de det går rykter om dem som gjør at folk ikke vil ha noe med dem å gjøre. Dette er ikke tanker jeg har diktet opp, men hørt direkte fra folk som har opplevd det slik.

Dersom slike mennesker hadde opplevd å få noen smil, oppleve at noen satte pris på å møte dem, erfare at det var noen som brydde seg om hvordan de hadde det, da tror jeg de kom oftere på møte. Da ville de lengte etter fellesskapet med dem som gav noen positive ord, som gav en oppmuntring som gjorde det lettere å ta fatt på hverdagen igjen.

Den andre grunnen til at noen ikke går på møter, tror jeg kan være at de ikke ser noen oppgave der. De har ikke skjønt at de har et ansvar for sine medsøstre og brødre, at de må møte opp på møtene og oppmuntre dem som trenger det. Dersom de går på møte bare for å få noe selv, kan det kanskje føles litt meningsløst i lengden, bare å sitte der og høre forkynnelsen. Dersom man ikke praktiserer det man lærer vil man få åndelig forstoppelse. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få noe ut av forkynnelsen dersom man ikke sørger for å få det ut i handling. Derfor kan det bli til at man til slutt ikke orker å gå på møte.

Derfor tror jeg at omsorg og oppmuntring av andre er noe som holder oppmøteprosenten i menigheten oppe. Vi trenger å få virke begge veier. Vi trenger å få oppmuntring av andre, men det føles minst like meningsfylt og godt å gi oppmuntring til andre, eller ha en meningsfylt oppgave i menigheten. Dette gjelder spesielt ovenfor våre trossøsken når vi er på møte, men det gjelder like mye som en måte å vitne for ufrelste på, og derfor vil jeg nå komme inn på noen -

Praktiske råd og tips.

Mange ganger når jeg har hatt med meg noen på møte, eller snakker med noen som har vært på møte for første gang, har de enten opplevd at ingen snakket med dem, eller at noen skulle prøve å "omvende dem" som de sier:

- "Tenker dere ikke på noe annet?  Hvordan kan de vente at vi vil snakke med dere, når dere ikke engang er interesert i å bli kjent med oss først?"

Det er ikke alltid så lurt å så i upløyet jord. Kanskje burde vi tatt fram den kjente lignelsen om såmannen, og prøve å finne ut hva som er veikant, og hva som er god, pløyet og harvet jord?! Tenk litt på det! Jeg tror vi gjør klokt i å vise litt omsorg og interesse også for de ufrelstes sjel og legeme, om vi skal nå inn til dem!

Jeg synes vi kristne alt for mye åndeliggjør dette med å ta oss av hverandre. Nå skal jeg overdrive litt for å illustrere hva jeg mener: Jeg går bort til naboen, ringer på og sier: "Kjære nabo: Jeg er en kristen, og i Bibelen står det at vi skal elske og hjelpe våre naboer. Derfor spør jeg deg nå: Hva kan jeg gjøre for deg, kjære nabo?" Jeg skulle tro han ville ønske meg dit peppern gror, og tenke med seg selv at dersom det er slik å være kristen, så vil han iallefall ikke bli det.

Jeg savner den uformelle, spontane omsorgen og hjerlpsomheten mellom folk. Det at folk har slik omtanke for hverandre at de tilbyr sin hjelp når de ser den behøves. Har jeg noen redskaper naboen kunne låne? Står han å sager veden med håndsag, kunne jeg kanskje tilby ham min elektriske kappsag. Eller når han ikke når opp i mønet for å beise huset sitt, kunne jeg kanskje tilby ham å låne stigen min, som er en meter lenger? Eller det unge paret med små barn: Skulle vi tilby oss å passe barna en kveld, eller ei helg, slik at de kunne komme seg fra og få litt hvile og samle krefter.

Jeg har faktisk opplevd bønnegrupper, eller husgrupper, der man skulle legge fram sine ønsker om hjelp, og så skulle man be over det, og komme fram til hvem som kunne hjelpe hvem med hva. Ja, jeg var vel med på å gjennomføre slike bønnemøter også, før jeg skjønte hvor dumt det var. Ærlig talt synes jeg dette burde være unødvendig. Hvorfor skal man åndeliggjøre dagligdagse ting på denne måten. Det er greit at man snakker om praktiske ting i ei husgruppe, men når det å hjelpe en venn med å kjøre et lass ved skal bli et bønneemne, da har man gått for langt.

Jeg snakket en gang med ei dame som gikk fram til forbønn fordi hun ikke eide penger til å kjøpe mat. Det var ikke i Trondheim Kristne senter, bare så det er sagt. Da hun la fram problemet sitt, la de hendene på henne og proklamerte rikdom og velstand så det tordnet, men ingen i menigheten gjorde noe for å hjelpe henne. Slik forbønn uten handling har jeg ikke sansen for. På samme måte vet jeg mange som har søkt hjelp til rent praktiske ting, og så har noen bedt for dem, og siden skjedde det ingen ting. Det virker som enkelte kristne vil skyve ansvaret over på Gud, og dermed frita seg selv for ansvaret overfor sine medmennesker. Dette er ikke mine egne tanker, men en anklage jeg ofte har hørt fra ufrelste.

Det er vel og bra å be for folk, men Gud vil at vi skal vise nestekjærlighet i praktisk handling. Gud kommer ikke til å oppfylle bønner om ting vi selv kan gjøre overfor hverandre. Kanskje er vi selv bønnesvaret? Det er mange praktiske ting vi kan gjøre for hverandre, uten at vi behøver å åndeliggjøre det.
Jakob  2.15-17: Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen,
16 og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette»
– hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?
17 Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død. 
La ikke dette bli til fordømmelse. Det er nok noen og enhver av oss som føler at vi kommer til kort og har sviktet her. Men jeg tror verden lengter etter å se handling. De vil se at våre ord gir seg utslag i praktisk omsorg. Når vi istedet for å hjelpe hverandre setter oss ned og ber, rister de på hodet og får hele kristendommen i vrangstrupen, og det kan jeg godt forstå! Jeg har lagt merke til at de ufrelste ofte er flinkere til dette enn oss kristne. Kan det være fordi vi kristne ofte ber og skyver ansvaret over på Gud, der vi heller burde ha gjordt noe konkret selv?

"Som du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem." Bruk fantasien. Hva kan vi hjelpe hverandre med? Slik omsorg er mer effektivt for å nå de ufrelste enn 1000 ord! Vi skal også vitne med ord, men dersom de ufrelste ikke ser ordene i praktisk handling, gjør de bare narr av det vi sier!  Var det Frans v Assissi som sa: "Ut å vitne, om så nødvendig, så bruk ord!"

Jeg har hørt mange si at de synes det er vanskelig å vitne fordi de ikke er så flinke til å ordlegge seg. Til deg som føler slik vil jeg si: Det er flere av dem som snakker for mye! Sats heller på å vitne ved å gjøre noe for andre.

HUMOR HELBREDER

Jeg tenker ofte litt utradisjonelt. Jeg har for eksempel lagt merke til at humor ofte er veien inn til folks tillit. Rent fysiologisk er det et faktum at glede og velvære gjør at kroppen skiller ut stoffer som virker oppkvikkende, smertestillende, beroligende og antidepressivt. Tungsinn og tristhet hindrer produksjon av slike stoffer, og man blir enda mer deprimert, bekymret, søvnløs og irritabel. Dette fikk jeg forklart av en fysiolog da han skulle forklare meg virkningen av mine egne fantomsmerter. Smertene blir faktisk verre når jeg er dyster til sinns og sliter med bekymringer, enn når jeg er glad og sorgfri.

Synes du dette høres veldig lite åndelig ut? Vi kristne må begynne å innse at ikke alt løser seg av seg selv bare ved å be, dersom det ikke etterfølges av konkret handling. Og en konkret handling tror jeg veldig ofte kan være å få folk i godt humør. En latter løser ingen problemer i seg selv, men den gjør ofte at problemene blir lettere å bære. Og faktisk er det Gud som har skapt oss slik.

Jeg vil fortelle om en opplevelse jeg hadde med ei venninne. Hun hadde mistet mannen sin, og mange kom og ville vise sin medfølelse og trøste henne, og det var jo bra. Men fordi mannen døde i utlandet tok det uvanlig lang tid før begravelsen. Jeg har snakket med henne om dette, så jeg har fått lov å fortelle det.

En dag tok jeg med meg gummistøvler og bøtte, og besøkte henne. Jeg sa: "Nå tar du på deg klær og blir med meg på bærtur. Du trenger en pause nå!" Så dro vi på bærtur, og snakket om alt mulig. Vi husket de gangene vi hadde hatt det fint sammen mens mannen levde, og vi snakket om morsomme episoder. Det gledet meg å se henne smile. Vi så på naturen, og på merkelige stubber som lignet ansikter og troll, og vi lo sammen. Ikke et øyeblikk tvilte jeg på at hun sørget over sin mann, men dette avbrekket med hygge, trivsel og latter, gav henne ny kraft til å gå gjennom det som gjenstod av hendelser.

Det kan ofte være riktig å få oppmerksomheten langt bort fra de problemene som plager en, nettop for bedre å kunne takle disse problemene senere. Man skal snakke om dem, men dersom man er for mye opptatt av dem, virker det mot sin hensikt.

Det er ikke skadelig å sørge, tvert imot er det nødvendig. Det er noe man kaller sorg-arbeid, at man må jobbe seg gjennom de enkelte stadier av sorgprosessen. Men av og til kan det være riktig å få seg en god latter og en hyggelig opplevelse for å få kraft til å gå videre i sorgen. Jeg er ikke imot å be for folk, men ofte tror jeg det hadde vært bedre med litt oppfinnsomhet på det menneskelige plan når det røyner på.

Det har seg nemlig slik at vi mennesker søker kontakt med personer som kan gi oss noe positivt. Vi orker ikke stadig omgås mennesker som klager, syter og kritiserer. Det jeg snakker om er å få andre til å føle seg vel sammen med oss. Noe av det beste du og jeg kan gjøre for våre medmennesker er å være et trivelig medmenneske. Det handler om å gi hverandre oppmuntring og hyggelige opplevelser. Det handler om å bry seg om hverandre, gi oppmuntring og ros.

Gode venner kan ha både alvor og spøk sammen. Selv om problemene virker aldri så store, er det viktig å oppleve noe hyggelig - ja, kanskje nettop da. Ikke alle har evnen til å være morsom slik at de får andre til å le. Men hva med annen avkobling: en fisketur, en skitur, en bærtur, en tur på pizzabar, på kino, i svømmebassenget, se på fotballkamp, en kveld med ost, kjeks og te, eller hva som helst der man kan hygge seg sammen? Jeg må bekjenne at jeg har skulket møter for å være sammen med venner. Ikke fordi jeg ikke ønsket å dra på møte, men fordi jeg tror jeg fikk gitt disse vennene en hyggelig opplevelse.

ROS

Den menneskelige natur tror man kan bli likt ved å fremheve sine positive sider, og kanskje sammenligne seg med andre, for å overbevise om at man overgår den eller den. Den tror også at den kan få medlidenhet ved å male ut sine problemer mest mulig begredelig. Syke mennesker går ofte omkring og snakker om sykdommen sin for å få medlidenhet. Men dette virker mot sin hensikt. Vi misliker mennesker som skryter av seg selv, og vi orker ikke høre på folk som stadig syter og bærer seg.

Nei, veien til å bli likt av andre er ikke å framheve seg selv. Tvert imot. Den som får ros ser opp til den som gir ros. Dess mer du framhever andres positive sider, jo mer vil du selv bli likt og sett opp til.

Selvfølgelig kan dette også oppfattes som en apemetode, og noen begynner kanskje å rose andre bare for å oppnå noe selv. Det blir selvfølgelig falskt og komisk. Ros skal komme fra hjertet. Det er bare det at vi nordmenn ikke er vant til å rose hverandre. Vi tør ikke si det. Vi kan se positive ting rundt oss, men hvorfor sier vi det ikke? Vi behøver ikke dikte opp noe bare for at andre skal like oss. Vi kan bare begynne å si det vi ser. Hvorfor sier vi det ikke? Hvorfor er vi så redde for å rose andre? Det kan sikkert være flere grunner, men jeg har tenkt på tre:

For det første kan det være vi er redde for at de vi roser skal tro de er noe. Kanskje de til og med kan komme til å tro at de er bedre enn oss som roser dem! Vi tør ikke rose dem av redsel for å komme i skyggen selv. Tvert imot fristes vi til å framheve oss selv litt, for å vise at vi er bedre enn dem, derfor tar vi ikke sjansen på å rose dem. Vi føler at å rose andre er en trussel mot oss selv. Men som sagt virker ros stikk motsatt.

En annen grunn, som jeg har problemer med selv, er at nordmenn ikke kan ta imot ros, men tvert imot reagerer slik at den som gir ros føler seg dum. "Nei, så fin kjole du har!" kan jeg si til ei dame. "Denne nei! Nei, den er gammel, jeg kjøpte den på billigsalg i fjor!" Uff da, nå dummet jeg meg ut - skulle aldri sagt det. Henne tør jeg ikke rose en gang til. Du får høre at den ros du gav var helt latterlig, helt på viddene, du har håpløs smak, det var bare dumt det du sa.

Tenk på det, neste gang du får ros, at dersom du ikke tar imot og viser glede over den, så sårer du den som roser deg. Du som får ros har faktisk et ansvar overfor den som roser deg! Det er falsk ydmykhet å ikke takke for ros. Den som får ros bør tenke over at de gleder giveren ved å ta imot. Det er som å gi en gave: det er uhøflig å ikke ta imot gaver. Du sårer giveren ved å si at: Dette var da bare latterlig! Hva tenker du selv, om du gir en fin gave til noen, og så bare ler de av den og gir den tilbake. Slik er det også med ros - det er en gave gitt fra en person til en annen, gitt til oppmuntring. Vi skal ta imot slike gaver med takk!

Vi skal lære oss å ta imot ros. Vi skal si: "Takk skal du ha, det var hyggelig å høre." Og så skal vi ta livet av denne falske ydmykheten som har lært oss at vi skal avvise ros. Ros gleder både giveren og mottakeren dersom den tas imot med takk. Folk som roser hverandre vil etterhvert like hverandre bedre og bedre.

Den tredje grunnen er at vi kanskje ser så mange negative sider ved en person, at vi føler det ikke er riktig å rose de positive. Det kan være vedkommende gjør masse dumme ting som vi mener burde vært kritisert først, og så kunne vi kanskje dristet oss til en aldri så liten oppmuntring. Dersom vi roser vedkommende kan han jo komme til å tro at det ikke er noe galt med seg, og det ville være for ille. Vel, det er iallefall sikkert, at får du ikke tillit og positiv åpenhet fra vedkommende, vil du aldri bli i stand til å kunne komme inn på de negative tingene heller. Ikke vær redd for å oppmuntre folk som har masse feil og mangler. Dersom de har noen positive sider, fortjener de å høre det. Kanskje er det slike som aller mest trenger en oppmuntring.

En dum form for ros er det som kalles skam-ros. Det er når rosen er så overdrevet at det er flaut å ta imot den. Det er når små bagateller blir gjordt til noe sensasjonelt, eller at man roser ting som slett ikke er noe å gjøre noe nummer av. Jeg hørte en gang ei dame som sang på et møte. Jeg syntes slett ikke hun hadde noen bra stemme, og hun sang på grensen til falskt. Etterpå var det en som roset henne opp i skyene, og sa at dette var det peneste han hadde hørt, og at hun måtte komme igjen og synge på flere møter. Jeg syntes det var pinlig. Sånt er bare dumt.

Vi tar det som er positivt for gitt, og så konsentrerer vi oss heller om å kritisere alt som ikke er bra. Det er vi meget flinke til. Jeg mener vi skal si vår mening når ting burde rettes på, men det er ikke uvanlig at det negative er et mer yndet samtaleemne enn det positive.

Som det stod i Hebreerbrevet, skulle vi oppmuntre hverandre. Dersom vi oppmuntrer våre medmennesker, er det ikke så vanskelig å finne noe positivt å rose dem og oppmuntre dem for. La oss begynne å lete etter positive sider ved hverandre, og så gi ros og oppmuntring ut fra det.

LYTT

Jeg kan ikke ta med alt det vi tok for oss på den weekenden jeg nevnte, men ved siden av det å gi ros, er det å lytte en av de viktigste egenskapene et menneske bør ha. Mennesker som viser interesse for andre blir mye bedre likt enn dem som er opptatt av å snakke om alt som opptar dem selv. En god trøst til deg som ikke er så flink til å ordlegge deg: Du har bedre forutsetning for å bli likt enn de som prater hele tiden, for du er sansynligvis en bedre lytter.

Ja, men er det noen kunst å lytte da? Ja, det er det. Å lytte er ikke bare å tie stille mens andre snakker. Å lytte er å vise interesse og respons på det som blir sagt. Det er tre ting man må huske for å være en god lytter:
  1. Vis fysisk at du lytter.
    Ha øyekontakt, sitt gjerne litt framoverbøyd i stedet for bakoverlent med armene i kryss.
  2. Ha tankene hos det du hører. Ikke sitt å tenk ut hva du skal si etterpå, for det vil merkes.
  3. Vis fysisk og ved ord at du følger med. Nikk, smil, rist på hodet og så videre. 
  4. Gi verbal respons: Si: Sier du det! Det var intreresant! Hva mener du med det? Og så videre.
Den største feilen en dårlig lytter gjør, er å fortelle en historie som overgår den han nettop fikk høre. Dersom noen forteller deg at de har vitnet for noen, og følt at de virkelig fikk sådd noen gode ord, så er det verste du kan gjøre å fortelle at: "Men jeg, jeg vitnet nettop for tre stykker, og to av dem ble frelst" Hva tror du den da føler som fortalte om sitt vitnesbyrd først? Jo, "det jeg opplevde var i grunnen ikke verdt å snakke om" og så blir det ingen flere samtaler av det slaget. Når du lytter er det ikke dine opplevelser det dreier seg om, men opplevelsene til den du lytter til.

Jeg har ofte hørt folk som driver en slags konkurranse om hvem som har de mest fantastiske historiene å fortelle, og om de ikke har opplevd noe større selv, vet de alltids om noe større som Smith Wiggelsworth, Åge Åleskjær eller Ulf Ekman har opplevd. De snakker ikke sammen for å vise interesse for hverandre, men for å vinne konkuransen om den mest fantastiske historien. Dette tar motet fra folk, og bringer dem til taushet. Som kristne konkurrerer vi ikke med hverandre. Vi skal lytte til hverandre og oppmuntre hverandre, hver enkelt ut fra det nivå de er kommet.

Det er lett å bli revet med i slike samtaler hvor den ene historien river den andre med seg, og det er vel ikke så farlig i et hyggelig lag, for eksempel når fiskehistorier og vitser hagler - da er det jo bare hyggelig at stemningen stiger. Men jeg tenker på samtale med personer som trenger oppmuntring og støtte. Spesielt folk med dårlig selvfølelse.

Den som lytter til andre mennesker vil etter hvert finne ut at det finnes ikke kjedelige mennesker, bare man tar seg tid til å finne ut hva som bor i dem. Som jeg sa tidligere, er den verste form for ensomhet det at man ikke har noen som kjenner sine tanker og følelser. Vi kan lytte mennesker ut av deres ensomhet, bare vi lærer oss å bli gode lyttere.

Å forstå er ikke det samme som å være enig. Vi må lære oss å lytte til andre uten å motsi dem. Vi kan gi uttrykk for at vi ikke er enig, men et modent menneske kan lytte til andre som har helt avvikende meninger uten å avbryte eller protestere. Dersom du viser forståelse og lytter ferdig, kan det være den andre lar deg presantere ditt syn. Men dersom du avbryter andre, kan du ikke forvente at de vil lytte til deg.

La meg oppsumere dette:
Noe av det beste vi kan gjøre for våre medmennesker er å være slik at de liker oss.
Vi skal være oss selv, og ikke ape etter andre men oppføre oss unaturlig.
Vi skal vitne for verden ved å vise dem at vi har omsorg for hverandre på det praktiske plan, og ikke bare be og prate, uten at vi viser det i handling.
Vi skal rose andre, slik at de føler seg vel i vårt nærvær, og at vi setter pris på dem.
Og vi skal vise interesse for andre, og hjelpe dem ut av ensomhet ved å lytte til dem, og vise interesse for deres personlighet.

Da blir vi trivelige medmennesker, som de ufrelste ønsker å være sammen med, og som de ønsker å ligne. Jeg tror dette er en minst like effektiv måte å vitne på, enn bare ved ord og møter.


Manus fra:  ca 1996. 

Sist redigert: 02.04.13 (lagt inn sitater fra 2011-oversettelsen)

Tilbake til oversikten