Forkastelse
En følese av forkastelse kan muligens defineres slik: "En
skuffelse over å ikke få en ønsket
respons,
spesielt fra noen man har en følelsesmessig relasjon til" VanligAlle opplever dette - det sies at en gang per dag er helt vanlig. De fleste klarer å oppleve dette uten å bli varig nedtrykt, men de som er plaget av forkastelse, vil oppleve hvert tilfelle som et nytt sår.Det kan være man blir oversett eller avvist av partner, venn, kollega, slektning, nabo eller noen man henvender seg til. Søke oppmerksomhet.En mekanisme som kan oppstå, er at en slik person begynner å søke bekreftelser og oppmerksomhet.Det kan være:
FluktDen andre muligheten er en defensiv opptreden.
En styrende kraftØnsket om bekreftelse, eller frykten for avvisning, kan bli en styrende kraft i livet til personer som sliter med forkastelse. Det kan styre valg av utdanning, yrke, partner, vennekrets, ferieplaner, familierelasjoner og væremåte ellers. Personen er ikke trygg og fri, men preges av dette behovet og denne frykten.Resultatet blir ofte at ting blir verre. Personen oppleves som strebersk, bråkete, kritisk, krevende, mistenksom, uengasjert, egosentrisk, og vil oppleve nettopp det de frykter: At folk trekker seg unna og blir kritiske tilbake. En vond sirkel som spinner fra vondt til verre. De første frøeneOfte starter det hele i ung alder. Et barn som føler seg avvist, urettferdig behandlet, misforstått, oversett, mobbet, hånet eller rett og slett mishandlet. Så fortsetter det med å bli ekstra sårbar for brudd i kjæresteforhold, tap av venner, bli forbigått ved utvelgelser, å ikke bli invitert til selskaper o.l.Et barn som derimot opplever mye kjærlighet og bekreftelse i sine første leveår, vil være mer robust for slike skuffelser. Et slikt barn vil ha en indre trygghet som beskytter mot å føle seg forkastet, motarbeidet, uønsket og forbigått. (Les boka "Er du glad i meg" av Tim LaHaye) ForutinntatthetAlle de ovennevnte reaksjoner er logiske og forståelige. Men forsvarsmekanismene kan utvikle seg til å bli mer irrasjonelle. Frykten for avvisning blir så stor, at man forventer å bli forkastet før forkastelsen er et faktum. Eller man finner små detaljer i ord og handlinger - eller mangel på sådanne - som blir tolket som bevis på at man blir forkastet: "Han hilste ikke på meg. Hun sa ikke noe om den nye kjolen min. De startet selskapet før jeg var kommet. Det var ingen som spurte meg." osv.Det er ikke sikkert at noen har hatt noen vond hensikt eller tanke på å være negativ - men personen som frykter dette tolker det slik, ut fra sin forutinntatte forventning om å bli forkastet. Den plagede tillegger andre holdninger og hensikter ut fra signaler og detaljer som den andre slett ikke har noen hensikt bak. Mulig vi i ettertid kan si at det var uomtenksomt og at feil ord ble brukt, men det behøver ikke å bety at det var noe bevisst negativt bak. Og det er når slike beskyldninger kommer at den plagede virkelig blir en utfordring for sine omgivelser. For andre føler seg urettmessig beskyldt for å ha hensikter og meninger som de faktisk ikke har! Men den plagede er så fanget i sin forkastelse, at de ikke er villig til å innse at de tar feil. De påstår bare at de andre lyver og skjuler sine hensikter. De tror mer på sine egne følelser enn på andre sine ord. Så blir det krangel og ødelagte tillitsrelasjoner. Den plagede tror at de andre lyver, og de som blir beskyldt føler seg urettferdig anklaget. Dette tillitsbruddet er en av de verste følgene av forkastelse! Det er klart at på dette stadiet trenger folk hjelp til å se at deres såre følelser er blitt deres verste fiende! Og at de "produserer" den forkastelsen de er så redd for! Innen kognitiv terapi kaller de dette "Tankelesing" eller "Spådomskunst". Underforstått at det de mener å "lese" eller "se" er et produkt av deres egen frykt, og ikke har sin rot i virkelighten. Grunnen er de forutinntatte forventningene. ParanoiaHvis disse tankemønstrene får utvikle seg, kan følelsen av forkastelse utvikle seg til Paranoia. Og da er klienten ikke åpen for å innse at det har slike tankemønstre som ikke har rot i virkeligheten. Alt er de andres skyld. Da har klienten beveget seg inn i sin egen forestillingsverden som mer og mer fjerner seg fra virkeligheten, og føler seg avvist selv uten at det er noen reell årsak. En stadig følelse av at noen, eller alle, vil seg vondt. Da bør man oppsøke psykolog for å få hjelp.Forkastet av Gud?Det finnes bare én måte å bli forkastet av Gud på, og det er å forkaste Hans tilbud om kjærlighjet og frelse gjennom Jesus Kristus. Så lenge man sier "ja takk" til frelsens gave gjennom Jesus, så er alle tanker om å være forkastet av Gud bare såre følelser og tanker på avveie!Når Gud ser på oss, ser han oss gjennom Jesus, som levde et fullkomment liv. Gal.2.16:Men
vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som
loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte
også vi vår lit til Kristus Jesus,
så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger. Så slutt å se på dine egne svakheter. Frelsen er ikke noe vi fortjener uansett, det er bare en gave fra Gud gjennom Jesus Kristus. Tenk på ordet: "rett-ferdig". Forholdet mellom deg og Gud er RETT. Og Jesus gjorde det FERDIG for 2000 år siden. Du er rett-ferdig for Gud i Jesus Kristus! Nå kan det være at man likevel føler at Gud er sint på en, skuffet eller oppgitt. Nei, oftest er det våre egne tanker som fordømmer oss, eller så er det Satan som anklager oss. Den eneste hensikten Gud har med å minne oss på våre feil og svakheter, er at han elsker oss så høyt at han vil spare oss for de negative følgene disse svakhetene bringer inn i våre liv. (Les artikkelen om synd) Jer.29.11:For
jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Veien utEn person som har lett for å føle seg forkastet, vil høyst sannsynlig i begynnelsen stille seg helt uforstående til hentydninger om at disse følelsene ikke er begrunnet. De er overbevist om at de "bevisene" de har er reelle, og at antydninger om at det ikke ligger vonde tanker bak, bare er en benektelse av "sannheten". Derfor kan det komme protester og opprørte reaksjoner. Det er ikke lett å få folk til å snu tankegangen her. De kan trenge tid, og man må nærme seg varsomt.PS! Her tar jeg gjerne imot råd fra folk som har erfaring! Det første som må skje, er at den plagede må forstå opphavet til slike vonde følelser i sin egen fortid. De må få snakke ut om de vonde minnene til de ser sine egne sår. Det kan medføre sorgreaksjoner, og det er sunt og bra. Da rører man ved roten av det "ugresset" som ble sådd i deres sjel. Det er viktig for den plagede å se at dette er noe som er blitt påført dem av andre, men at man selv må ta ansvaret for å komme seg ut av det. Så må de forstå at dette har utviklet seg til forsvarsmekanismer som bygger mer på deres egen frykt enn på virkelighten. At de ut fra frykten for å bli forkastet tenker "føre var" og forventer forkastelse. Tilliten er borte og erstattet med mistenksomhet. Denne mistenksomheten leter etter (og finner som oftest) detaljer som kan "forklare/bevise" at de har rett! Dette må de innse. I slik terapi må man ikke benekte at virkelige episoder av forkastelse kan finnes - det opplever vi jo alle. Men den plagede må ikke få dreie fokus mot at dette gjelder alle episodene han selv opplever! Det blir en avsporing av helbredelsesprosessen. Bare erkjenn at de finnes, men vend fokus tilbake til de "innbilte". Deretter må de bruke 2.Kor.10.4-5:Våre
våpen er ikke
fra mennesker,
men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. De må bestemme seg for å ikke tenke at noen har negative hensikter, før det eventuelt blir uttrykt direkte og utvetydig. Ikke noe tolking av blikk, manglende respons eller forglemmelser. Det kan skyldes bare uomtenksomhet, at den andre er opptatt av noe annet, eller har en dårlig dag selv! Og hvis de da spør: "hvorfor gjorde du slik", så må de velge å tro på det svaret de får! Vi må tro folk på deres ord, og ikke fristes til å tenke at de lyver! Det blir jo en beskyldning som kan være sårende! Det er bedre å tenke slik om de virkelige tilfellene av forkastelse også, for det beskytter sinnet mot smerten. Det handler om å leve i tilgivelse mot sin neste. Det er bedre å ta feil ved å tro for godt om folk, enn å tenke at de har vonde hensikter når de ikke har det. TilgivelseDet er jo slik at forkastelsen oppstod på grunn av reelle tilfeller, og at man senere også opplever reelle tilfeller av svik eller forkastelse som forsterker det hele. Då må man tilgi dem som gjorde dette. Selv om det er "innbilte fornærmelser", må de "tilgis" for å rense sinnet! Er det en kjent person som man fortsatt omgås, må man snakke ut om det, og tilgi. Så må man velge å tro det som sies, og begynne å vise ny tillit.Det er klart at frykten for gjentakelse, eller frykten for at dette er et mønster, fortsatt vil lure i tankene. Men man må også huske at nettopp en slik mistenksomhet er en del av selve forkastelses-mekanismen! Da må man velge å tenke at det er bedre å ta feil enn å beskylde andre for å være falsk! Bygge selvbildeI tillegg bør man gjerne finne områder i livet der man kan hente gode følelser av å gjøre noe godt for andre. Engasjere seg i et hjelpearbeid eller dyrke en hobby man liker. Ikke for å imponere, men for å få en egen følelse at å mestre noe. Og så trenger man venner som forstår og som lover å være ekte og direkte!Det kan ta tid før tanken på at andre har negative hensikter slipper taket. Det er tankemønstre som sitter så dypt og som er en så innarbeidet "sannhet" at det blir en kamp som kan lignes med å luke løvetann i sin egen hage! Så snart en river opp en knopp, skyter det opp en annen. Naturligvis trenger man noen å snakke med om dette, for man blir ofte så blindet av sine egne "sannheter" at man ikke klarer å se at det meste er "feilkoblinger" i sitt eget sinn.
|
Hør
artikkelen
Del på FaceBook!