Samvittigheten

    Hør artikkelen opplest, ca. 20 min
  Tilbake til oversikten       Del på FaceBook!

Forord

Mange mennesker går rundt med dårlig samvittighet for ting de ikke burde ha dårlig samvittighet for. Spesielt tror jeg dette skyldes kravet til effektivitet i dagens samfunn, som gjør at vi stadig føler at vi ikke strekker til. Vi er så redde for å skuffe noen. Og derfor finner vi ofte en grunn til å ha dårlig samvittighet. Dersom vi går lenge med dårlig samvittighet blir vi deprimerte, lite hyggelige å omgås, og vi kan bli syke av det. Noe av det jeg håper å oppnå med å ta opp dette emnet er derfor:

1. Å innse at det er lov å være begrenset, det er lov å si "nei", med god samvittighet.
2. At vi kan hjelpe hverandre ved å akseptere andres begrensninger og eventuelle "nei".
3. Å skape åpenhet for å ta våre normer opp til vurdering.
4. Å la fornuften korrigere samvittigheten og ikke omvendt

Da jeg begynte å studere emnet "samvittighet" innså jeg snart at jeg hadde kommet inn i en jungel der plantene slynget seg så tett om hverandre at det var vanskelig å se den ene uten at alle slyngplantene også så ut som en del av denne planten. Jeg måtte fram med jungelkniven og hugge bort slyngplantene rundt for å kunne studere den ene.

Spesielt var slyngplanter av typen "moral", "etikk" og "frykt" vanskelige å skille fra. Da jeg kom fram til planten "samvittighet" viste det seg at denne også egentlig bare var en slyngplante omkring stammen på et tre som het "normer". Jeg fant ut at begrepet "normer" måtte være med for at ordet "samvittighet" skulle ha noen mening. En slyngplante kan som kjent ikke stå av seg selv, men holdes oppe av den planten den klamrer seg til.

Hva er samvittighet?

Før vi snakker mer om samvittigheten, må vi vite hva samvittighet er. Etter oppslag i Gyldendals leksikon og nesten 2000 funn på Internett  (der jeg bare leste 6 av de mest interessante), tror jeg ikke det er så langt fra sannheten å definere samvittigheten slik:

Samvittigheten er en indre stemme som dømmer våre handlinger i forhold til våre normer.

Når våre ord og handlinger avviker fra våre normer, får vi "dårlig samvittighet" og når vi har gjort noe som samsvarer med våre normer, har vi "god samvittighet". Synonymer til dårlig samvittighet kan være "anger", "skyldfølelse" og "skam", som igjen får oss til å føle oss utilstrekkelig, motløs, nedtrykt eller deprimert. Samvittighet og normer hører derfor uatskillelig sammen.

Det finnes noen som setter likhetstegn mellom samvittigheten og Den Hellige Ånds eller Guds stemme, men det er en farlig tanke. Den Hellige Ånd kan nok tale gjennom vår samvittighet (Rom.9.1), men vår samvittighet kan også reagere på grunnlag av andre normer. Den som tror samvittigheten er det samme som Den Hellige Ånds stemme kommer lett til å tro at samvittigheten er ufeilbarlig, noe jeg tror den ikke er. Bibelen snakker nemlig også om en brennemerket samvittighet som noe falskt (1.Tim.4.2), og det kan ikke komme fra Gud!

Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom samvittighet og lyst eller vilje. Vi kan ofte ha lyst til å gjøre ting vi vet er galt, f.eks som å kjøre for fort med bil, spise mer enn vi bør, eller opptre usømmelig. Her var det hippiebevegelsen bommet så totalt: De definerte "frihet" som en rett til å følge sine lyster. Men jeg tror frihet er å følge sin samvittighet, og det blir ofte noe helt annet. At normene av og til kan trenge en justering, blir en annen sak, men dersom vi ikke følger samvittigheten, får vi det ikke godt med oss selv. Og som vi snart skal se, kan vi heller ikke sette likhetstegn mellom dårlig samvittighet og frykt for straff.

Samvittighet og hjerte:

Bibelen bruker ofte ordet "hjerte" om samvittigheten, men også i betydning av vilje, fornuft og bevisst tenkning. Bruken av ordet "hjerte" kan også flyte over i betydningen "sjel" eller "sinn", det vil si setet for våre tanker, meninger og følelser. Av og til brukes "hjerte" om vår ånd, den delen av oss som tror på, fatter og kommuniserer med det åndelige og overnaturlige.

Når bibelen bruker ordet hjerte er det derfor ikke alltid det samme som samvittigheten, men i de sitatene jeg tar med i dag, er jeg rimelig sikker på at det er samvittigheten det siktes til.

Samvittigheten som rettesnor:

Da Gud gjennom profeten Jeremia ga sitt folk et løfte for tiden som skulle komme etter Jesus, sa han:

Heb.8.10: Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren:
Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte.
Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. .


 Og Paulus sier i

Rom.2.14-16: For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier,
er de sin egen lov, enda de ikke har loven.
De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres.
Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem.
Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene,
slik jeg har forkynt i mitt evangelium.


Sagt mer direkte står det her at i vårt forhold til Gud er ytre lover byttet ut med samvittigheten. Og etter vår samvittighet skal vi dømmes innfor Gud (Rom.2.15-16 - 2.Kor.5.10-11). Gud stiller oss til regnskap for det vi vet og forstår, ikke for det vi ikke vet. Gud dømmer oss ut fra vår egen forutsetning. Det betyr ikke at alle blir frikjent, for alle har vel av og til handlet i strid med sine egne normer, men når Gud dømmer bruker han altså normene våre, ikke andre lover.

Lover skaper frykt for å bli straffet, men det behøver ikke å være det samme som dårlig samvittighet. Det var dette som var feil med den gamle pakt. Den førte til at mennesket adlød Guds lover i frykt for straff, og ikke av kjærlighet eller overbevisning (Matt.15.8). Derfor sendte Gud Jesus for å oppfylle loven slik at den kunne settes ut av kraft og at vi kunne nærme oss Gud uten frykt. Paulus sier det slik i

Gal.3.25: Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.

Han kaller loven en vokter, en som passer på oss og straffer ulydighet. Gud ville ikke at vi skulle drives av frykt, men av kjærlighet i våre hjerter

En ødelagt samvittighet

Når jeg snakker om samvittigheten som rettesnor, må det bemerkes at enkelte har en ødelagt samvittighet fordi de så ofte har trosset den. Samvittigheten blir da sløv og syk, og kan ikke fungere som rettesnor. Noen har også latt seg forføre av mennesker som har så forkvaklede normer at samvittigheten kommer tilsvarende på avveie, slik det står i

1.Tim.4.2: fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet.

Bibelen sier oss altså at samvittigheten kan være så syk eller normene så feilaktige, at de ikke kan fungere som rettesnor. Men dette hører til emnet "moral", "etikk" og "rett og galt". På grunn av tiden kan vi ikke gå i dybden i disse emnene nå. Men det er ganske innlysende at samvittighetens stemme derfor vil være forskjellig ut fra hvilken sosial sammenheng man tilhører.

Samvittigheten er individuell:

Faktisk er det slik at normene kan være forskjellig fra person til person. Det som er rett for noen kan være galt for andre, og omvendt. Det er spesielt to kapitler i bibelen som belyser dette, og det er Rom.14 og 1.Kor.8. Emnet som debatteres der er om det er riktig å spise kjøtt som muligens har vært brukt til ofring for hedenske guder. Noen mente at de ikke kunne spise det, for da kunne de bli besmittet av de avgudene det var ofret til, andre mente at ingen ting kunne skade dem som tror på Jesus, og at de derfor kunne ete dette kjøttet.

Paulus sier for eksempel i

Rom.14.14: I Herren Jesus vet jeg sikkert og visst at ingenting er urent i seg selv.
Men for den som mener at noe er urent, er det urent.


Og i v.23: Men den som spiser med tvil, er dømt fordi det ikke skjer i tro.
Alt som ikke skjer i tro, er synd.


Paulus kunne altså ete kjøtt med god samvittighet, uten at det var synd for ham. Samtidig sier han at den som tviler på om det er rett å spise slikt kjøtt, vil synde dersom han spiser det. Hva som var synd og ikke synd var altså ikke en absolutt sannhet, men ble avgjort av samvittigheten til den som utførte handlingen. Et ord som brukes om slike ting som ikke er absolutte er: "adiafora", noe som er i utkanten. Dans og alkohol er typiske eksempler på adiafora.

Hvor kommer normene fra

Men når det er slik at det som gir dårlig samvittighet hos noen ikke gjør det hos andre, må det bety at vi har ulike normer - og da må vi spørre: Hvor kommer normene fra?

Normene kommer fra de autoritetene som oppdrar oss, foreldre, ledere og skole, de kommer fra ting vi hører og leser, fra Bibelen og forkynnelse, de kommer fra miljøet omkring oss, fra erfaringer vi har gjort oss og fra venner og den sosiale omgangskrets. Men de kommer også fra vår egen forstand, der vi har tenkt, tatt valg, og gjort oss opp meninger om hva som er rett og galt. Psykologene mener at mennesket først i 12-15-års-alderen kan sies å tenke tanker og ta valg som ikke er så farget av andres påvirkning at de kan kalles personlige og modne.

Noen mennesker har et såkalt "deterministisk" livssyn, det vil si at de tror at alt vi tenker, sier og gjør dypest sett kun er et produkt av ytre påvirkning eller skjebne. De mener dermed at mennesket egentlig ikke har en fri vilje til å ta valg, og at alt de gjør dermed er fullkomment og feilfritt sett på grunnlag av sin utvikling. Dette synet er jeg uenig i, og det hører kanskje til en annen debatt, men la meg bare gjengi en påstand fra Karl Joël: "Hvis mennesket ikke har en fri vilje, ville den største forbrytelse være å straffe et menneske for det det har gjort."

Men vi må ha lov til å spørre: De normene vi har - er de egentlig våre egne? Har vi ikke normer som vi egentlig misliker men som gir oss dårlig samvittighet likevel? Eller tillater vi oss å gjøre ting vi ikke burde gjøre av hensyn til andre? Kan det være at vi burde ha tatt noen av våre normer opp til vurdering og byttet dem ut med andre? Hvorfor tar vi våre normer så personlig og tviholder på dem og forsvarer dem, hvis de egentlig er påført oss av andre? En endring av norm er kanskje noe mer personlig enn de normene vi har?

Skyld og ansvar:

Enkelte filosofer snakker om noe de kaller "subjektiv skyld". Subjektiv skyld er den skyld man erkjenner ut fra sin egen samvittighet, eller vi kan si at subjektiv skyld er det samme som dårlig samvittighet, skyldfølelse eller skam. Motstykket til subjektiv skyld er objektiv skyld. Objektiv skyld er den skyld vi blir tillagt på grunnlag av lover og normer i våre omgivelser, vi kan kalle det ansvar. Vi har nemlig ansvaret for det vi gjør, uavhengig av hva samvittigheten sier.

La meg belyse det med et eksempel: Jeg kjører inn i en 60-sone akkurat idet jeg blir distrahert av noe slik at jeg ikke ser skiltene. Jeg kjører videre i 80 kilometer i timen med god samvittighet, og blir tatt i fartskontroll. Jeg blir likevel bøtelagt for å ha kjørt for fort. Dersom jeg protesterer og sier at jeg ikke så noen skilter, blir jeg bøtelagt for ikke å ha vært oppmerksom i trafikken. Uansett blir jeg straffet, til tross for at jeg hadde god samvittighet, fordi det er mitt ansvar som sjåfør å være oppmerksom på skiltene langs veien.

Vi kan altså bli stilt til ansvar for våre handlinger, selv om vi ikke har subjektiv skyld eller dårlig samvittighet. Skyld og ansvar kan derfor være to forskjellige ting.

Umulige valg

Dersom vi alltid kunne gjøre valg som ville gi oss kun god samvittighet eller kun dårlig samvittighet, så ville det være enkelt. I den grad samvittigheten er et resultat av de indre normene vi selv erkjenner som gode og rette for oss, vil vel slike valg være enkle.

Men ofte vil våre valg være mellom to eller flere muligheter der ingen av dem vil være helt uten negative konsekvenser. Uansett hva vi velger, vil det gi oss grunn til å ha dårlig samvittighet. Tenk deg at du blir spurt av din bror om å bli med og hjelpe til med å ta opp poteter, mens din søster ber om hjelp til å klippe plenen på samme dag. Du kan tenke deg følgende løsninger:

1. Du kan si nei til begge. Du får dårlig samvittighet overfor begge, men ingen kan si at du valgte den ene framfor den andre, og du føler i alle fall at du har behandlet dem likt.

2. Du kan prøve å få byttet dag hos den ene. Dersom du skal løse alle slike konflikter på denne måten, vil du snart oppdage det sørgelige faktum at du er bare en person, at uken har bare 7 dager, at du aldri får tid til deg selv, og at du likevel aldri strekker til.

3. Du kan si nei til den ene, og risikere at denne blir skuffet fordi du valgte den andre. Uansett hvem du velger, vil du skuffe den andre.

Det finnes kurs og bøker om hvordan vi kan si "nei" med god samvittighet, og kanskje det ikke var så dumt å lese en slik bok. Men poenget mitt er at det ikke alltid er mulig å ta valg som ikke gir oss grunn til å ha dårlig samvittighet. Uansett hva du velger, vil muligheten være til stede for at det finnes noen som blir skuffet eller fornærmet, og vi ønsker ikke å skuffe noen, for det gir oss dårlig samvittighet.

Merket du forresten at jeg brukte uttrykket: "gi grunn til dårlig samvittighet" og ikke "gi dårlig samvittighet". Dårlig samvittighet er egentlig et valg vi gjør, og vi kan alltid finne grunner, men det er faktisk mulig å unngå det. Ha dette i tankene når vi nå går videre i dette emnet.

Har du noen gang opplevd slike dilemma? Velkommen i klubben - du er et menneske! Har dette noen enkel løsning? Jeg tror ikke det - ikke noen enkel løsning, men det finnes en løsning, og Bibelen hjelper oss med den:

1.Joh.3.19-21: Slik skal vi vite at vi er av sannheten,
og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.
For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, kan vi være frimodige overfor Gud.


 Det finnes en dommer som er større enn vår samvittighet og som skjønner at situasjonen av og til blir håpløs.

Når vi tar slike valg, må vi la fornuften råde og innse at det ikke var mulig å tilfredsstille alle behov og forventninger. Dårlig samvittighet gjør ikke sitasjonen bedre for noen, det er bare en unyttig og negativ følelse som vi må legge bort med god samvittighet. Folk som vurderer vårt vennskap og vår verdi ut fra hva vi kan yte for å tilfredsstille deres forventninger, blir skuffet når vi sier "nei". Men mennesker som elsker og respekterer oss, og som elsker oss for den vi er i stedet for hva vi yter, vil ikke bli fornærmet eller skuffet på en negativ måte. De vil respektere og forstå. De setter seg heller ikke til dommer over våre valg.

Kanskje velger vi feil av og til, og trenger å be om forlatelse eller å la oss korrigere og rettlede av gode venner. Men da er det ingen kritikk eller fordømmelse i det, bare velmenende veiledning og formaning fra noen som vil oss vel. Det trykker oss ikke ned, men løfter oss opp.

Manipulering

Men det finnes mennesker som er spesialister i å oppnå egne fordeler ved å spille på andre menneskers  samvittighet. De styrer med smiger og skyldfølelse. De oppnår sin vilje ved å få oss til å føle oss verdifulle når vi sier "ja", eller få skyldfølelse når vi sier "nei". Og de er så utspekulerte og flinke at det ofte er vanskelig å avsløre dette spillet. "Å, så glad jeg ville blitt dersom du kunne ...." er den positive versjonen. Mellom linjene sier de: "Derom du ikke gjør dette, blir jeg lei meg, og du vil vel ikke skuffe meg?!"

En mer direkte form er å avkreve en forklaring hvis du svarer "nei": "Hvorfor kan du ikke det da?" Mellom linjene sier de: "Jeg godtar ikke ditt valg, og jeg vil neppe godta din forklaring heller - det er best du ombestemmer deg!" Men ingen har noen rett til å vite hvorfor vi velger som vi gjør - vi har rett til å ta egne valg. Unntaket kan være når det gjelder løfter vi har gitt, f.eks. et arbeidsforhold, men heller ikke da har vi alltid plikt til å forklare alt. Venner kan spørre oss fordi de viser omsorg, men når spørsmålet stilles som en anklage bør vi ikke svare, for da setter vi oss på skyldfølelsens karusell, og det er akkurat det maktmenneskene vil.

Maktmennesker og maktpsykopater er spesialister i å styre mennesker gjennom smiger og skyldfølelse. Og de vet at mange, spesielt kristne mennesker, er meget lojale mot sine ledere, og gjør alt de kan for ikke å skuffe dem, for da får de dårlig samvittighet. Disse maktmenneskene har ingen dårlig samvittighet for å bruke dette middelet, og det er dessverre mange av dem innenfor menighetene. De oppmuntrer gjerne alt som er i deres interesse, og bygger på denne måten "god" samvittighet og sterke bånd til sine undersåtter. Desto sterkere virker skyldfølelsen når de vil styre deg dit du ikke ønsker selv - de utnytter deg med kynisk makt.

Og for å sette ytterligere makt bak sine meninger, er de eksperter på å finne skriftsteder i Bibelen som de hevder underbygger sine argumenter. Det gjorde Satan også da han skulle friste Jesus. Satan elsker å være "bibellærer", enten det er via andre mennesker eller gjennom tanker han hvisker direkte til oss. Når skriftsteder skaper frykt og dårlig samvittighet, er det på tide å spørre om det var Gud eller Satan som minnet oss på dem!

Noen misbruker makt uten egentlig å være klar over det selv. Slike går det an å snakke med. Andre vil bare møte en slik samtale med trusler og beskyldninger som gir deg enda dårligere samvittighet, og overfor slike personer er det bare en løsning: bryt all kontakt. Ikke tro at du kommer noen vei med å snakke med dem, for de forandrer seg aldri! De elsker konflikter, for det gir dem en utmerket anledning til å plante enda mer skyldfølelse. Det morsomste de vet er å se at andre mennesker bli sinte, for da føler de seg som seierherrer.

Men det er også mennesker som er loviske og uviselige som bruker "bokstaven som slår i hjel" i god tro. De kan gå Anklagerens ærende uyen selv å forstå det.

Konklusjon

Som en konklusjon vil jeg si at vi ikke må tro at sannheten er en følelse. Følelser kan være gode tjener i våre liv, men de må ikke bli herre i våre liv! Vi skal lytte til følelsene men ta avgjørelser med forstanden!

  Ditt navn (Det er lov å være anonym)

* Din e-postadresse (så jeg kan svare)

Skriv kommentarer eller spørsmål under her *:

              * MÅ fylles ut!


Manus fra: før 1990

Tilbake til oversikten