Tilgivelse

Hva er tilgivelse?

På ei togreise møtte jeg ei ung dame og vi kom i snakk om tilgivelse. Hun sa: "Jeg er nødt til å tilgi for å holde meg frisk! For hvis vi går og bærer på bitterhet og skyldfølelse, blir vi syke! Jeg kan tilgi andre mennesker fordi jeg tror på en rettferdig Gud som vil ta seg av dem. Det blir for tungt for meg å gå og anklage dem. Og min egen skyld og skam går jeg til Jesus med, for han tok det på korset. På den måten holder jeg meg frisk!"

Å tilgi betyr å frafalle kravet om straff. Det betyr å slutte å anklage noen for det som skjedde, slutte å hate og være bitter. Ikke først og fremst fordi gjerningsmannen fortjener det, for det er ikke sikkert, men for å sette oss selv i frihet fra de negetive følgene av bitterhet og hat, og for å gjenopprette relasjoner.

Heb.12.15: Se til at ingen går bort fra Guds nåde!
La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.

For å kunne snakke om tilgivelse, må vi erkjenne at det finnes skyld. Da kan vi ikke unn-skylde oss, men erkjenne at dette var feil, det burde ikke skjedd.

Tilgivelse trengs i 4 relasjoner:

Tilgivelse fra Gud

Vi trenger å be Gud om tilgivelse for å bevare en åpen relasjon til Ham. Ikke det at vi går fortapt hvis vi har gjort noe galt, men fordi vår dårlige samvittighet gjør at vi trekker oss unna Gud, slik Adam gjorde etter syndefallet.

Jes.59.2: Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud.
Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.

Da David hadde syndet med Batseba, drøyet han med å bekjenne sin synd, og han beskriver det slik:

Sal.32.3-: Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen.
4 For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete.
5 Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld.
Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld.

Når Gud tilgir så glemmer han også - en egenskap vi mennesker mangler, dessverre. Han kaster våre synder i glemselens hav og setter et skilt på stranda: "Fisking forbudt!" Likevel er det to som ofte fisker der: Det er vi selv, og Satan. Hvis du fortsatt plages av synder du har bekjent for Gud, så er det i alle fall ikke Gud som plager deg! Hvis du kommer fram for Ham og bekjenner om igjen ting du har gjort, så ser han bare på deg og rister på hodet: "Hva er det du snakker om?".

Sal.103.10-: Han gjør ikke gjengjeld for våre synder,
han lønner oss ikke etter vår skyld.
11 Så høy som himmelen er over jorden,
så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss.

Hvor langt er det fra øst til vest? Det finnes en nordpol og en sydpol, men det finnes ingen østpol eller vestpol. Om du reiser mot øst eller vest kan du reise rundt jorda så mange ganger du vil, men du kommer aldri til noen "østpol" eller "vestpol". Så langt tar Gud dine synder bort fra deg dersom du bekjenner dem.

Gud er ikke sint på deg fordi du har syndet - dette sinnet lot han ramme Jesus på korset. Gud er ikke sinna lenger! Han lengter bare etter å ha fellesskap med sine elskede barn! Og da må alt som hindrer dette fellesskapet bort! Gud ser det bare som en tillitserklæring at hans barn kommer til ham med sine feiltinn og nederlag. Han vil ikke straffe, men han vil gjerne at vi skal lære av det og slippe Ham til slik at han kan få rense oss fra våre svakheter:

1.Joh.1.9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig,
så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.

Alle synder er nok tilgitt, men uoppgjort synd hindrer det gode felleskapet med Gud. Og når vi har bekjent, lover Han å rense oss for de svakhetene vi bekjenner. Gud er en gentleman som respekterer vår frie vilje - han griper ikke inn i vårt liv uten at vi ønsker det! Og bekjennelsen er den frie viljens erklæring han trenger for å rense oss, på samme måte som vi må uttrykke vår tro for at Han skal frelse oss!

Så ikke vær redd for å bekjenne feil og synder for Gud. Tvert imot, skynd deg, slik at han kan rense deg og gi deg seier over dine svakheter! Han elsker at hans kjære barn kommer til Ham og snakker ut om det som er vondt og vanskelig i livet.

Tilgivelse fra mennesker:

Jeg hadde en kollega en gang, hun var oppvokst i et kristent hjem, men hadde konvertert til Islam. Jeg spurte henne hvorfor, og hun svarte omtrent slik: "Dere kristne tar ikke ansvar for deres liv! Når dere gjør noe galt går dere til Gud og ber om tilgivelse når dere heller burde gjort opp med de menneskene dere har gjort noe galt mot!"

Jeg prøvde å minne henne på Jesu ord i:

Matt.5.23: Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!

Jeg minnet henne på at Jesus med dette sier klart at vi skal gjøre opp med mennesker før vi ber Gud om tilgivelse. "Ja, men det er ikke slik de praktiserer det!" sa hun.

Vi har noe å lære av hennes anklage. Hvis jeg skylder naboen 100 kroner, kan jeg ikke betale tilbake de pengene til en bank eller gi dem til noen andre. Jeg må gå til den jeg skylder dem. Vi kan ikke bare gå til Gud og få tilgivelse for ting vi har gjort mot mennesker. Vi må gjøre opp med dem det gjelder, i den grad vi makter det.

Det er klart vi gruer oss til slike oppgjør. Men ofte viser det seg at det blir mottatt bedre enn vi fryktet. Ofte kan det at vi ydmyker oss gjøre at vi får enda større respekt hos den vi ber om forlatelse fra.

Jak.5.16 Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre,
så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.

Det å bekjenne for hverandre fjerner stengslene mellom oss og til Gud. Det åpner for Guds kraft bant oss til helbredelse både i sjel og kropp. Så hvis vi vil se Guds kraft i våre liv, må vi bekjenne våre feil og synder både for Gud og mennesker.

Om å tilgi andre:

Når andre har gjort noe galt mot oss, må vi tilgi dem med det samme, før bitterheten slår rot i hjertet vårt, og før vi rekker å betrakte oss selv som et offer. Ikke fordi gjerningsmannen fortjener å bli tilgitt, men fordi vi må beskytte sinnet vårt mot de negative følgene! Jesus lærer oss i Fadervår:

Matt.6.12 og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og han tilføyer i

v.14-15: For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort,
skal også deres himmelske Far tilgi dere.
15 Men dersom dere ikke tilgir menneskene,
skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Dette er sterke ord som ofte blir misforstått. Vi må ikke misfortså det dit at vi går fortapt om vi ikke klarer å tilgi. Men Gud kan ikke gjenopprette et fortrolig forhold til oss så lenge vi er bitre på andre mennesker. Så lenge vi ikke tilgir andre, vil det være et hinder i forholdet mellom oss og Gud. Gud er avhengig av at vi slipper taket i anklagen og bitterheten til andre for at han skal få lege sjela vår for synder vi ber Ham om tilgivelse for.

Husk at å tilgi betyr ikke å si at ting var OK - for det var de ikke - da var det jo ikke noe å tilgi! Nei, å tilgi betyr å overlate saken til Gud, og stole på at Han vil ta seg av den skyldige på rettferdig vis! Dermed kan vi slippe de vonde og anklagende tankene vi har i oss, og få tilbake det nære og fortrolige forholdet til Gud.

Hvis den skyldige kommer og ber oss om tilgivelse, så husk at dette først og fremst handler om at du skal rense ditt hjerte for bitterhet. Og du skal heller ikke si at det ikke gjorde noe, for det er på en måte å avvise den som ber om tilgivelsen på. Dersom du mener at det er noe praktisk og konkret vedkommende burde gjøre for å rette opp ting, så kan du si at: "Ja, jeg tilgir deg, men jeg synes at du også burde (og så være konkret på hva)".

Det å ha tilgitt betyr ikke automatisk at den skyldige har din tillit. Tilgivelse er en gave du gir fordi Jesus har tilgitt deg, men tillit er noe man må gjøre seg fortjent til ved å vise seg den verdig! Så at du tilgir en person betyr ikke at du behøver å vise denne personen samme tillit som før. Det må du få bruke tid på til du føler deg trygg.

Men tenk over om du kanskje tvert imot kan ha grunn til å stole enda mer på en person som viser deg slik ydmykhet og respekt at han ber deg tilgi noe!

Å tilgi seg selv:

Det sies at den vanskeligste personen å tilgi er oss selv. Ergrelsen og angeren over at vi kunne gjøre en slik feil, er vanskelig å bli kvitt. Ikke minst fordi folk rundt oss husker hva vi har gjort, og det kan også være andre følger som er med og minner oss på det som skjedde. Ønsket om at det skulle vært ugjort kommer igjen og igjen og plager tankene våre.

Da er det viktig å forstå at det ikke er Gud som plager oss. Gud er glad i oss og vil bare at vi skal lære av det som skjedde, slik at vi blir klokere og har mer forståelse for andre som gjør feil. Han vil alltid vende alt til det gode.

Dessuten er det viktig å forstå at en slik anklage mot oss selv ikke har noen positiv hensikt. Tvert imot kan det være at vi på den måten ubevisst prøver å straffe oss selv eller sone for det vi gjorde. Men det er en farlig vei, for det betyr at vi ikke har forstått at Jesus tok på seg all vår skyld og straff. Hvis vi har gjort opp med Gud og mennesker, skal vi være ferdige med saken!

Vanskeligheter med tilgivelsen:

Tilgivelse er ment å være et oppgjør som skal fjerne bitterhet, gjenopprette brutte relasjoner, øke forståelsen og tilliten oss imellom, og gi oss erfaringer så vi blir bedre i stand til å takle lignende situasjoner senere, og bedre forstå andre som havner i lignende situasjoner.

Men ofte oppstår det problemer, og jeg skal ta opp noen av dem her:

Unnskyldning

Det første Adam og Eva gjorde da de ble konfronert med sin skyld, var at de unnskyldte seg. Å unn-skylde seg, betyr å sende skylden unna seg. Adam skyldte på Eva - og Gud som hadde gitt han henne. Eva skyldte på slangen. Ingen ville bekjenne at det var deres feil at de ga etter for slik påvirkning.

Slik er det også i dag. Den som har gjort noe galt føler en stor trang til å forklare og forsvare hvorfor ting ble slik de ble. For det er alltid ting som påvirker oss til å gjøre og si ting. Men vi kan ikke forvente at den som føler seg tråkka på har noe ønske eller behov for å vise medfølelse eller forståelse for den som har såra seg. Det virker bare mot sin hensikt! De vil bare høre en ydmyk og uforbeholden erkjennelse av at dette var feil!

Nest etter å unndra seg for å be om tilgivelse i det hele tatt, er kanskje dette den vanligste årsaken til at slike oppgjør går i grøfta. Den som har gjort en feil må ikke forvente å bli forstått eller unnskyldt for det han gjorde. Det å aldri få forklart seg og få forståelse fra den fornærmede part, er ofte den prisen vi må betale for i det hele tatt å få tilgivelse!

Da får vi heller finne oss noen andre å snakke med hvis vi føler at vi gjorde ting uforskyldt eller i vanvare. Bibelens ord for "synd" betyr "å bomme på målet, å ta feil vei" og det gjelder også om det skjedde i uvitenhet eller av vanvare.

Det er et viktig prinsipp å skillom å forstå og å godta. Vi kan forstå at folk som har hatt en vanskelig oppvekst, som har ADHD eller er i en vanskelig situasjon, griper til ord og handlinger som ikke er bra. Men vi kan ikke dermed godta det de gjør og si at der er OK! Jeg kan godt forstå at folk snyter på skatten og kjøper svarte tjenester fordi de vil spare penger, men jeg kan ikke godta det! For det er å stjele fra fellesskapet!

Så husk at når du ber om tilgivelse, så ikke begynn å forklar hvorfor det ble slik, og i alle fall ikke antyd at den andre parten var delvis skyld i det du gjørde - da kan du bare glemme hele tilgivelsen, uansett om det skulle være mye sant i det du sier.

Det er forskjell på tilgitt og tillit.

Jeg var inne på dette at det er forskjell på tilgitt og tillit. Det å tilgi noen handler om å frafalle kravet om straff og gi slipp på bitteheten og hatet mot vedkommende. Vi overlater den saken til Gud. Det en gave vi gir fordi Jesus har tilgitt oss.

Ef.4.32 Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre,
slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Men tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Det betyr at det kan ta tid fra noe er tilgitt til det igjen er tillit mellom de to personene. Noen ganger er tilliten borte for alltid.

For noen er dette en trist sannhet, for andre en lettelse! For den som har begått en feil, kan det virke tungt å aldri få igjen full tillit. Men for den som føler seg krenket, kan det være en lettelse å høre at de kan få lov til å sette visse grenser overfor den som har krenket dem, uten at det betyr at de ikke har tilgitt.

Det kan også være at en person som har gjort en feil trenger litt hjelp til å beskytte seg mot gjentakelse. En som har en pedofil legning bør ikke få være alene med barn, for da kan følelsene vekkes og fristelsen bli for stor.

I noen tilfelle kan det faktisk være viselig å skifte miljø eller flytte, for å unngå spenningene som kan oppstå etter f.eks. en skilsmisse. Ordningen med separasjon er en slik midlertidig løsning for at følelsene skal legge seg før den endelige avgjørelsen tas.

Den som ikke vil tilgi

Men hva om den fornærmede i en sak ikke vil tilgi, selv om man har gjort opp for seg så godt en kan?

Da står den som ikke vil tilgi i en verre situasjon enn den som ber om tilgivelse. For vi kan ikke tvinge noen til å tilgi. Men den som har gjort opp for seg og bedt om tilgivelse har gjort sitt - så den er fri!

Men den som ikke vil eller klarer å tilgi, trenger hjelp. Ikke minst fordi dette forstyrrer kontakten mellom vedkommende og Gud, og det formørker sinnet med bitterhet.

Da er det viktig å forstå at vedkommende kanskje trenger litt tid før man er klar for å ta ordene om å tilgi i sin munn. Kanskje vedkommende må få tid med en sjelesørger eller psykolog til å bearbeide det som skjedde og forstå at det skader sitt eget sinn å bære på anklage og bitterhet. Og til å forstå at det å tilgi ikke er det samme som å si at det som skjedde var OK eller at de må vise tillit til den som gjorde dette.

For jeg har oppdaget at det er veldig mange som ikke forstår hva ordet "tilgivelse" egentlig innebærer. For hvis du tror det betyr at du må si at det som skjedde var OK eller å vise tillit til den skyldige, da er det jo ikke rart at de har problemer med å tilgi. Men hvis de forstår at det betyr å frafalle kravet om straff og overlate det til Gud, for å fri sitt eget sinn fra de destruktive følgene av bitterhet - ja, da er det straks lettere å tilgi.

Når folk har problemer med å tilgi, hender deg jeg bruker en litt sarkastisk måte å forklare dette på.
Jeg sier:
"Har ikke denne drittsekken gjort deg nok vondt, om du ikke fortsatt skal la ham ha makt over deg?"
Og da kommer ofte den overraskede reaksjonen:
"Nei men jeg lar han da ikke ha makt over meg!"
"Jo, så lenge du er bitter og tenker på ham dag og natt, har han jo stor innflytelse i livet ditt!
Er det ikke på tide å ta fra ham denne makten?"
Så kommer et litt forvirret spørsmål:
"Hvordan kan jeg ta fra ham denne makten da?"
"Ved å tilgi ham!" sier jeg.

Det virker ofte. For da møter jeg vedkommende på hjemmebane ved å kalle den skyldige en "drittsekk". Og så viser jeg at situasjonen faktisk er helt opp ned i forhold til den fastlåste tankegangen hos den som ikke vil tilgi. Den fornærmede kan skifte rolle fra å være et offer til å bli en som tar kontroll ved å tilgi!

Hva når den skyldige ikke kan nås?

Det er også tilfeller da den skyldige i en sak ikke kan nås, eller man vet ikke hvem det er. Det kan for eksempel være urett som er begått av instanser som skole, kommune eller en organisasjon. Eller kanskje den skyldige er død?

Da er det igjen viktig å minne om hva tilgivelse egentlig er. Det er å frigjøre sitt sinn fra bitterhetn og følelsen av å være et offer. Det er ikke nødvendig å ha kontakt med den skyldige for å tilgi. Det er bare å frigjøre seg fra anklagetankene og overlate saken til Gud.

Må vi alltid bekjenne?

Skal vi alltid fortelle de det gjelder hva vi har gjort?

Jeg hørte er eksempel en gang. Ei dame kontaktet en sjelesørger fordi hun hadde tatt abort. Gutten hun ble gravid med var et tilfeldig møte, og han visste ikke at hun ble gravid. Nå ville hun vite om hun trengte å be ham om tilgivelse for å ha tatt livet av hans barn!

Sjelesørgeren sa at det trengte hun ikke å gjøre, for det ville bare ha blitt vanskelig for ham. Hun ba Gud om tilgivelse både for sitt utsvevende seksualliv og for fortsrdrapet. Dermed var hun fri og tilgitt!

Noen ganger kan det være at en sak er så gammel at ingen husker det, selv om det plager samvittigheten. Jeg har ikke noe fasitsvar på slike tvilstilfeller. Det er mer et spørsmål om å søke Den hellige ånd om visdom.

Og jeg tror heller ikke at vi skal drive å lete etter gamle ting. Jeg tror det handler om å ta tak i det som plager vår samvittighet, og først snakke ut med en venn eller sjelesørger. Så får man vurdere om man skal gå videre til mennesker eller myndigheter med saken.

******************************

Ellers tror jeg at det er lurt å be om tilgivelse en gang for mye enn å gå med uoppgjort skyldfølelse.

Sjelesørgeriske vanskeligheter

Til slutt vil jeg ta opp noen utfordringer vi møter som sjelesørgere.

Det er forståelig at folk kan være redde for å fortelle hva de har gjort. De er redd for reaksjonene. De er redd for å bli kritisert og fordømt for det de har gjort. Og om de forteller om ting de har vært utsatt for, kan det være de er redd for å få høre at de helt eller delvis var skyldige selv. Eller at de skammer seg for å fortelle ting de føler er for intimt. Da må de få slippe det, eller få tid til de kjenne trygghet for slike betroelser. Eller kanskje man bør overlate slike detaljer til en psykolog, eller en av det andre kjønn?

Som sjelesørger er det viktig å love vedkommende å lytte og forstå, uten å avbryte, kritisere eller moralisere. Det er viktig at den som forteller får snakke fritt ut. Aktiv lytting er viktig her. Det å gi respons som viser at du forstår, og stille små ledende spørsmål når de sitter fast, slik som: "Sier du det - og hva skjedde videre da?" Å lytte aktivt er små utsagn fra den som lytter for å bekrefte at det som ble sagt er forstått, og gi små hjelpespørsmål for å komme videre - men uten å presse.

Etterpå får man spørre om de ønsker å snakke om det som skjedde, slik at de kan sortere hendelser og ord med hensyn på å forstå og lære. Først da er det tid for å snakke om hva man trenger tilgivelse for, og hvem man bør tilgi for hva. Kanskje kan det ende opp med en avtale om hvem vedkommende bør ta kontakt med for å snakke ut om ting, eller om ting må anmeldes. Da bør man snakke gjennom helt konkret hva som skal sies, og hva de ikke bør si noe om.

Husk at som sjelesørger har man taushetsplikt, og dette bør man si, slik at det skapes trygghet til å sette ord på ting man ikke vil skal komme andre for øret. Det er kun når liv står på spill man har lov til å bryte taushetsplikten.

Et annet problem jeg har erfart, er at folk ikke tør snakke ut om hva andre har gjort, fordi de ikke vil baktale dem eller anklage dem. De føler at det betyr at de ikke vil tilgi dem.

Men å snakke ut om hva man har opplevd, betyr ikke at man anklager dem eller ikke vil tilgi. Man må få snakke ut om ting for å sette ord på hva man har opplevd, og hva det har gjort med en. Dette handler ikke om å baksnakke eller anklage, men det er nødvendig for å bearbeide sine egne følelser. Da må man kunne uttrykke både bitterhet, sinne og hat! Dette er viktig for nettopp å kunne slippe taket i bitteheten, sinnet og hatet.

Tilbake til oversikten

Først utarbeidet på 80-tallet, helt omskrevet 3.6.13

Sist oppdatert 07.06.13