Meningen med livet

Hør artikkelen (ikke innlest pr. dato)
Se video med Nikolai på Multimedia
(Lengst til høyre)

Artikkelen er under endring, ferdig versjon kommer snart!

De fleste har stilt seg spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hvorfor er jeg til? Kunne jeg ikke like godt få dø og komme til Himmelen med en gang så jeg slipper å gå lenger i denne jammerdalen?

Verdslighetens svar

De som ikke tror på åndelige verdier og evig liv, søker lykke i dette livet. De definerer hvilke mål de vil nå for å oppnå denne lykken. Så blir det disse målene som driver dem og gir livet mening.

Det tragiske er at de som når sine mål, opplever at etter en kortvarig lykke, så kommer det en tomhet! Salomo oplevde dette:

Pred.2.10-11: Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få; jeg nektet meg ingen glede.
Hjertet gledet seg over alt mitt strev, og det var lønnen for all min møye.
Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender,
det jeg hadde strevd og slitt med.
Se, alt var tomhet og jag etter vind.
Det er ingen ting å vinne under solen.

Trosforkynnelsens egotripper

Gud vil at vi skal ha det godt. Men dette ble av den såkalte "trosforkynnelsen" eller "herlighetsteologien" tolket slik at vi kunne "bruke" Gud til å oppnå våre mål om velstand og lykke. Det hele ble snudd på hodet, selv om mye i den forkynnelsen også var rett. Men feilen var at man var like verdslig i sine mål som de ufrelste, og like forblindet i troen på at rikdom og framgang var veien til ekte lykke! Forskjellen var bare at de ville bruke Gud som middel for å oppnå disse målene raskere uten for mye egeninnsats!

Pinsevekkelsens føleri

Unnskyld hvis jeg tråkker folk på tærne nå, men jeg er selv medlem av en pinsemenighet. Det er føleriet innen enkelte retninger jeg vil peke på. For det virker som mange kristne tror at målet med kristenlivet er å få heftige opplevelser. Falle på gulvet og rulle og le, for eksempel. Kjenne en slags stemning som ligner rus.

Jeg har ingen ting imot at folk faller i gulvet eller kommer i god stemning - men hvis dette er hva man søker og tror at dette er selve meningen med kristenlivet, så kan de like gjerne gå på fotballkamp for å få en anledning til å hoppe og skrike og oppleve stor stemning der!

Underholdningskristendom

En annen form for egosentrisk føleri er de kristnes forsøk på å konkurrere ut verdens tilbud om god underholdning! Heftige møter med stort lydtrykk og lekre blondiner bak mikrofonen. Prekener som vekker følelser, og spennende hendelser etterpå, som helbredelser og folk som faller og ruller.

Jeg har ingen ting imot god musikk, helbredelser eller pene mennesker - men jeg ser en trend der kristne lar seg påvirke av den verdslige underholdningsbransjen. Det hele handler om å apellere til tilskuerens følelser og opplevelser slik at de tiltrekker seg "publikum". Dette er også føleri og egosentrisk tankegang!

Lovtrelldom

Den verste form for egosentrisk kristenliv er kanskje loviske, fordømmende kristne. De som tror at troen handler om å være prektig og få syndere frelst ved å fordømme dem for deres feiltrinn! Det virker som målet med livet er å være bedre enn andre. Det blir ikke å opphøye Gud - det blir å opphøye seg selv - det er den samme synden som Satan begikk da han ble kastet ut av himmelen! Slik loviskhet og fordømmelse er en av de viktigste grunnene til at folk ikke vil bli frelst!

Opp ned og att fram!

Saken er at lykken i livet ikke er å fokusere på oss selv og våre egne lyster!
Lykken i livet er å fokusere på hva Gud har tenkt for oss, og ha det som mål og drivkraft!

I vår ånd er det fra skaperens side lagt ned en lengsel etter å komme inn i den planen Han har for oss som lem på Kristi legeme! Det er først når vi kommer inn i denne planen, der Gud, og ikke vi, er i sentrum, at vi vil kjenne virkelig tilfredsstillelse og lykke, og det er DA vi vil få "alt det andre i tillegg".

Ef.2.10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Saken er at Djevelen forblinder våre øyne og vil få oss til å tro at det er vi selv som er sentrum for universet. At alt handler om å sørge for oss selv. Å gjøre godt mot andre kan bli et middel for å føle godt selv eller få ære av andre. Eller i verste fall å tro at det kan frelse og åpne himmelens port - slik som muslimene tror!

Nei, gleden over å ha fått frelsen vil gjøre at vi ønsker å gi noe tibake til Gud og de menneskene han elsker. Gi av vår tid, våre peger og bruke våre evner til utføre den oppgaven vi tror Gud har kalt oss til i livet. Ikke for å bli sett av mennesker eller for å bli mer elsket av Gud, men fordi vi kjenner en trang og lyst til å gi noe tilbake for den dyrebare frelsen vi har fått av bare nåde. DA vil vi kjenne virkelig glede og mening med livet!

Syndefallets resultater

Men for å komme enda litt dypere i hva som er meningen med livet, må vi se hva som var meningen med livet før syndefallet kom. Syndefallet bragte en ny dimensjon inn i menneskenes oppgaver for Gud, nemlig å gjenopprette det skillet som hadde oppstått mellom Gud og menneskene. Til det sendte han Jesus.

Ef.2. 14-15 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.
Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.

Skillet mellom Gud og mennesker var synden som fikk sin kraft gjennom loven. Så for å gjenopprette kontakten med Gud, måtte Jesus oppfylle loven i vårt sted - fordi vi ikke klarte det - og så tok han på seg skylden og straffen vi hadde fortjent ved å dø på korset.

Dermed er veien åpen tilbake til Gud gjennom Jesus Kristus. Og vi har fått i oppgave å gå ut og forkynne dette, slik at menneskene av sin frie vilje kan velge å tro på Jesus som ER veien tilbake til Gud.

Joh.14.6: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

I tillegg til å forkynne dette gledelige budskapet at vi kan få komme til Gud uten å ha prestert noe selv, kaller han oss også til å leve i kjærlighet og helbrede alle skader som synden har påført menneskene og jorden vi bor på. Dette er kommet til som en følge av syndefallet. Men dette er heller ikke selve meningen med livet - dette er nødvendige tiltak for å gjenopprette den opprinnelige meningen med livet som var der før syndefallet kom!

Adamsgudstjeneste

Jak.4.5: Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier:
Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?

Gud har lagt noe av seg selv inn i oss. Sin ånd/pust:

1.Mos.2.7: "Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden.
Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning,"

Du skjønner, at Gud har lagt noe av seg selv ned i deg som han lengter etter å ha kontakt med! Du er ikke et dyr. Dyr har også sjel med følelser og fornuft. Men menneskene har også en ånd som er fra Gud lagt ned i oss! Derfor er det at vår dypeste lengsel ikke er å tilfredsstille sjelelige begjær, men det åndelige, der Gud er kilden og målet!

Da menneskene hadde syndet, gjemte de seg for Gud. Det står så vakkert:

1.Mos.3.8-9: Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden.
Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen.
Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?»

Så den opprinnelige meningen med menneskenes eksistens var ikke bare å "råde" og over jorden på vegne av Gud, men også å vandre sammen med Gud i skaperverket i den svale kveldsvinden, som det står så poetisk.

Så du skal vite at Gud skapte deg for å ha noen å være sammen med! Ikke bare for at du skulle være en tjener som jobber for ham. Men en medarbeider som deler Hans omsorg for skaperverket!

Jesus kaller oss ikke tjenere - men brødre! Gud kaller seg vår Pappa (Abba). Han elsker oss ikke først og fremst for det vi gjør, men for det vi ER. Han har gitt oss barnekår, så han kan få fryde seg over sine barn, og hjelpe dem og gå sammen med dem.

Gud kjenner en pappas glede over et barn som kommer til Ham og deler sine tanker og gode og vonde opplevelser. Når Gud vil vi skal bekjenne våre synder for Ham, er det ikke for å straffe oss eller være sint på oss eller vise oss sin skuffelse. Nei, han blir glad over barnet som i tillit betror Ham det som er vondt og vanskelig, og på den måten slippe Ham til for å få hjelp og veiledning. Det varmer et pappahjerte å oppleve at barna viser slik tillit!

Og på samme måte gleder det Ham at vi deler våre gleder med Ham og viser vår takknemlighet for det livet Han har gitt oss, og de gleder det medfører.

Og han vil gå med oss i sitt skaperverk i den svale kveldsvinden, for å uttrykke det slik. Gå i naturen og innstille våre tanker på Ham, som om det aldri skulle skjedd noe syndefall! Vise Satan at han ikke lykkes i å fange vårt sinn i alt det vonde han gjør, men koble ham ut og vise vår oppmerksomhet til Skaperen som ga oss livet og den fantastiske jorda vi lever på.

Da er vi virkelig kommet inn i den form for gudstjeneste Adam hadde før syndefallet. Da har vi grepet den opprinnelige meningen med livet!

Først lagt ut: 09.06.12
(Fritt omskrevet fra to idligere artikler om "Adamsgudstjeneste" og "Meningen med livet")

Sist redigert: 17.11.12

Tilbake til startsiden