Forsoning

I min artikkel om sorg har jeg et punkt om forsoning. Jeg føler behov for å uttrykke det litt dypere, for man kan trenge å forsone seg med ting, selv om man ikke erfarer å være i sorg.

Kan ikke godta!

Ofte i livet opplever vi å stå i en situasjon som vi ikke liker. Vi skulle gjerne sett at ting var annerledes! Men det står ikke i vår makt å forandre på det. Andre kan heller ikke gjøre noe med det - eller vil ikke.

For min del gjelder det først og fremst smertene etter at jeg mistet armen i en ulykke i 1986. I dag, når jeg begynner å skrive dette, er det på dagen 26 år siden jeg mistet armen. Jeg er 100% uføretrygdet på grunn av smertene, og følgene de har, med konsentrasjonsvansker, søvnvansker, manglende overskudd osv. Det er klart jeg synes ikke dette er ønskelig! Men jeg kan ikke gjøre noe med det!

Jeg har da valget mellom å synes synd på meg selv, bruke tid og krefter på å fly rundt til alle slags behandlere (som jeg forståelig nok gjorde en tid), eller skulle jeg velge å bli deprimert? Ingen kunne i tilfelle si at jeg ikke hadde grunn til å være deprimert! Alle ville forstått det! Eller finnes det en annen løsning? For meg ble løsningen Å FORSONE MEG med smertene og de følgene de har.

Psykologen som fikk bakoversveis!

I mange år var jeg aktiv i Norges Handikapp Forbund (NHF) i Landsforeningen For Amputerte (LFA).
På et kurs var det en psykolog som skulle holde foredrag om det å godta eller akseptere sitt handikapp. Og han spurte meg:

"Sigbjørn. Hvis jeg ba deg om å godta ditt handikapp, hva ville du svare da?"
"Da blir jeg forbanna!" sa jeg. Jeg så at han rykket baklengs og hevet øyenbrynene:
"Jasså, det var einteressant." (korrekt, psykologisk, diplomatisk raksjon, vet du.)
"Jeg har ikke godtatt mitt handikapp, men jeg har forsonet meg med det!"
"Kan du si litt mer hva du legger i det ordet?"

"Jo, jeg kan ikke si at det er godt å ha smerter 24 timer i døgnet 365 dager i året. Det blir løgn.
Men jeg har sluttet å bruke krefter på det!
Jeg har sluttet å kjempe med det umulige
Jeg har sluttet å fokusere på det jeg ikke kan - men heller på det jeg fortsatt kan!"

"Jasså - så du kaller det å forsone seg. Hvor har du fått det ordet fra?"
"Jo, det står i Bibelen! Gud har forsonet seg med oss ved at han elsker oss på tross av at vi ikke er perfekte. På samme måte har jeg forsonet meg med mitt handikapp."
"Kan jeg få lov å bruke det ordet for mine sykepleierstudenter?"
"Ja, det som står i Bibelen er gratis for alle!" svarte jeg.

Han innrømmet at ordet "godta" ikke er helt bra. Heller ikke "akseptere". For jeg synes ikke det er rett å si at jeg har aksept for mine smerter. Men ordet forsoning passet bra for meg!

Ikke bruk krefter på det umulige

En person som ikke er musikalsk, som ikke har gehør, bør ikke satse på å bli musiker. Det hjelper ikke at han går skoler, eller gråter og fortviler over at han ikke er musikalsk. Han blir ikke mer musikalsk av den grunn! Han blir bare mer og mer fokusert på det han ikke kan, føler seg stadig mislykket, og blir mer og mer deprimert.

En slik persom ville gjort livet mye lettere for seg ved å sate på noe annet! Slutte å fortvile over at han ikke synger rent. Bare innse at slik er det, ikke noe mer å gjøre med det!

Det eneste du oppnår ved å bruke tid og krefter på det umulige, er at du sløser med din tid og dine krefter. I tillegg vil du lett bli nedstemt, deprimert og få dårlig selvbilde! Det er bortkastet energi!

Vær realistisk på mulighetene

Jeg sier ikke at du skal gi opp alle utfordringer i livet. Mange ganger kan vi komme langt med litt stahet og pågangsmot - men da må det ligge realistiske muligheter i utfordringene! For å kunne forsone seg med visse omstendigheter, må man kanskje ha utfordret dem litt, slik at man har skjønt at dette er "stengt"!

Mange synes det er utrolig at jeg kan snekkere, bruke motorsag, skifte pillarer under hytta, reparere bil osv. med bare ei hand. Bare se på programmene i TV hvor handikappede folk blir utfordret. Eller på Paralympics. Jeg pleier å si at begrensningene sitter ikke i kroppen, men i hodet!

For meg er det ikke de fysiske utfordringene som er problemet, men smertene og følgene av dem. Jeg har måttet forsone meg med at jeg ikke har så stor arbeidskapasitet som før. At jeg ikke er i fast jobb. Det tok meg 6 år med prøving og feiling før jeg måtte innse at jeg ikke kunne gå i fast jobb. Og etter det tok det en tid før jeg klarte å forsone meg med min identitet som "ufør" og ikke ha et yrke.

Så ikke gi opp før du har prøvd! Men vær realistisk. Finn dine grenser, og når de er funnet, må du stikke fingeren i jorda og innse at: "der går grensa!" Og så må du slutte å bruke krefter på dette. Forson deg med at slik er det! Forhold deg til dine begrensninger uten å beklage deg, føle deg lat, mislykket eller uverdig.

Vi kan også si det slik at du bør vurdere å justere ned dine egne forventninger til hva som må til for at du skal føle at livet er godt og meningsfullt. En venn av meg sa: "Salig er den som intet forventer, for den skal ikke bli skuffet". Det er kanskje vel drøyt, men skuffelser har med forventninger å gjøre. Derfor kan løsningen kanskje bli å justere ned forventningene til det som er realistisk.

Samtidig bør du kanskje også signalisere dette til dine omgvelser, at du føler deg begrenset og at du derfor ikke kan love å møte alle deres forventninger. De må forstå at alle har vi våre begrensninger og må få lov til å erkjenne at vi ikke alltid strekker til i møte med alle forventninger rundt oss. Og så forsone oss med det!

Kognitiv terapi

Psykologer har ikke lenger så mye fokus på å snakke i det vide og brede om hva som har skjedd i fortiden. Det hjelper oss til bedre å forstå oss selv og andre, men vi som har opplevd tøffe ting vet at det ikke er nok. Det er ikke nok å fokusere på alt det uøskede som skjedde før. Det gir liksom ingen energi til å komme seg videre!

Derfor har kognitiv terapi stadig blitt viktigere i arbeidet med å komme seg ut av depresjon og komme seg videre i livet. Kognitiv terapi bygger på den teorien at:
"Enhver følelse har sin rot i en tanke"

Ingen klarer å forandre sine følelser med bare viljen. Er du trist, så er du trist!

Men ut fra kunnskapen om at en følelse er et resultat av en tanke, kan vi ta tak i måten vi tenker på, og bestemme oss for å tenke annerledes. For selv om følelsen ikke kan styres av viljen, så kan tankene det. Dermed kan vi justere vårt følelsesliv ved å bevisstgjøre oss måten vi tenker på!

Ut av offer-rollen!

"Du vet ikke hva jeg har opplevd, og hvilke omstendigheter jeg har i mitt liv! Det er umulig å ha det bra når man har blitt påført slike opplevelser og har så vanskelige omgivelser som jeg har!"

Omtrent slik kan det høres ut når et "offer" beskriver sin håpløse situasjon. Det er som en fugl som sitter i bur. Den ser ingen utvei! Men faktisk finnes det ei åpen dør. En liten rømningsvei. En rømningsvei de ikke har sett, eller kvier seg for å benytte! Det finnes en vei ut til frihet, en vei ut av offerrollen. Og her skal du få noen tips som kanskje vil låse opp denne døra for deg!

Man snakker om å "gå ut av offer-rollen". Slutte å se på seg selv som et "offer" for omstendigheter, selv om man kunne ha grunn til det. Å skylde på andre og synes synd på seg selv løser ingen ting. Man må innse at man må ta ansvar for sitt eget liv, og selv ta initiativ til å komme videre.

Det er forskjell på skyld og ansvar. Vi kan legge skylda på oss selv, andre og på omstendigheter. Men det løser ingen ting! Det er mulig noen må konfronteres, kanskje anmeldes - men det som skjedde har uansett skjedd! Løsningen ligger ikke i å fordele slyld. Du må kanskje jobbe med din egen skam og skyldfølelse også. Ikke hopp over det!

Men løsningen ligger i at du tar ansvar for ditt eget liv! Det er du selv som må gjøre noe for å komme deg videre i livet! Ikke la andre ødelegge ditt liv ved å sitte som et offer! Har de ikke ødelagt nok i ditt liv om du ikke skal la dem binde deg i offer-rollen?! Eller hva oppnår du ved å fordømme deg selv?

Det å se på seg selv som et "offer" for omstendigheter kan være forståelig. Og mange synes de oppnår store fordeler ved at andre synes synd på dem! De får oppmerksomhet, medlidenhet, forståelse og hjelp til ting de kunne klart selv. De benytter sin situasjon til å utnytte andre.

Problemet er bare at folk merker dette. Og de som på denne måten bruker sin "offer-rolle" til å tiltrekke seg opppmerksomhet og oppnå fordeler ved det, blir til slutt ensomme fordi folk trekker seg unna dem.

Men mennesker som har forsonet seg med sitt liv, blir akseptert. De kan godt si fra om sine begrensninger uten å bli oppfattet som lat eller at de vil utnytte andre. Folk respekterer at vi har våre begrensninger. Og om folk ikke forstår - hva gjør vel det? Det vi ikke kan, det kan vi ikke uansett!

Tilgivelse og offer-rollen

Når man tilgir noen, er det ofte ikke helt rettferdig. Les min artikkel om tilgivelse, og se hvoredan det å tilgi av og til krever at du oppgir kravet om at ting skal være helt "rettferdig". Den bitterheten som kravet om rettferdighet kan fylle oss med, er mer skadelig enn å lide urett.

Men selv om man tilgir og slipper kravet om hevn og rettferdighet, kan man bli sittende igjen med en følelse av å være et offer. Og på samme måte som med sorg og depresjon, er problemet med å komme ut av det at årsaken er reell og forståelig.

Likevel er prisen man betaler ved å føle seg som et offer for stor. Hvis man føler seg som et offer etter at man har tilgitt og sluppet kravet om "rettferdighet", ja til og med kvittet seg med bitterheten, så er man ikke ferdig med tilgivelsens prosess. Man må forsone seg med at man har lidd dette "tapet" og slutte å synes synd på seg selv for det! Denne selvmedlidnheten er mer skadelig enn å lide urett og tap!

Gi slipp!

På samme måte gjelder det de som f.eks. har mistet noen av sine kjære, opplevd skilsmisse eller mista jobben. Klart man sørger over det en viss tid - det er naturlig, men etter hvert må man komme videre i livet og ikke fortsette å dvele ved det som skjedde.

Det å henge fast ved ting som har skjedd, er ofte det største hinder for å komme videre! Man trygler liksom om at fortiden må komme tilbake - slik det var før det sørgelige skjedde. På den måten klynger man seg til det umulige og hindrer seg selv fra å komme videre i livet og gripe en ny framtid! Det er kanskje en naturlig fase i sorgarbeidet, men man kan ikke bli sittende fast i den "gjørma!"

Forsoning er som sagt å slutte å kjempe mot det umulige. Slippe taket i sorgen. Se framover og fokusere på mulighetene i stedet for å bruke tid og krefter på umulighetene.

Kort sagt går det ut på tre ting:
1. Slutt å bruke tid og krefter på ting du ikke kan forandre.
2. Ha tro på at Gud kan få noe godt ut av alt, selv om du ikke ser hva det skal være akkurat nå.
3. Slutt å synes synd på deg selv, for det trykker deg bare ned og skyver andre mennesker fra deg!

Som sagt kan disse "rømningsveiene i fugleburet" virke både trange og vanskelige, men det fører deg ut i frihet. Vil du sitte inni buret og synes synd på deg selv, eller vil du prøve å bryte ut?

Det vanskeligste

Det vanskeligste med å bryte negative tankebaner er at de alltid har en berettiget og forståelig årsak. Men det er som ordtaket sier: "Sannheten kan bli din verste fiende!" Så velg å bryt med negative tankemønstere om de er aldri så forståelige og har sin rot i sannheten. De ødelegger livet ditt, og du må bryte dem for å komme deg ut av offerrollen!

Lykke til!

Les vitnesbyrdet til ei god venninne av meg i bladet: Misjonen Jesus leger (Svein Magne Pedersen)
Les også artikkel i "Arkivet" om "Kognitiv Terapi"

Først lagt ut: 10.01.12

Sist redigert: 02.06.13

Tilbake til oversikten