Identitet

    Hør artikkelen opplest, ca12 min
Se video om ny identitet på Multimedia
(Nummer 5 fra venstre)
  Tilbake til oversikten       Del på FaceBook!

Hvem er vi? Er vi bare et produkt av arv og miljø?
Og er det i tilfelle noe vi kan gjøre med det?

Medfødt:

Alle har vi med oss en personlig legning i vuggegave.
Kolerikeren er viljesterk og målbevisst, men kan bli litt hensynsløs.
Flegmatikeren er full av sinnsro og diplomatiske evner, men kan bli litt treg.
Sangvinikeren er spontan og lar seg lett bevege i sine følelser, men kan bli litt rotete og slitsom.
Melankolikeren er kunstnerisk og perfeksjonistisk, men kan bli litt selvkritisk og deprimert.

De fleste av oss har hovedsakelig en av disse legningene, men har gjerne litt av de andre også, spesielt når omstenighetene skifter. Det er visstnok ikke mulig å endre disse legningene. Psykologene antyder at disse medfødte legningene utgjør ca 50% av vår personlighet.

Ved å kjenne seg selv, kan vi bygge på våre sterke sider og unngå våre svakheter. Boka "Kjenn ditt temerament" av Tim LaHaye er nyttig lesing i denne sammenheng.

Påvirket:

Det er lite tvil om at resten av vår personlighet er et produkt av påvirkning.
Spørsmålet er da: Hva har vi blitt påvirket av?

Velge påvirkning

Det kan altså være at alle våre meninger og 50% av vår personlighet er et resultat av hva vi har blitt påvirket av! Resten er arv. Vil det si at vi er viljeløse "offer" for arv og miljø?

Noen mener det. Et slikt syn mener jeg fratar mennesket dets menneskelighet og gjør det til et viljeløst offer. Det nedverdiger mennesket til en viljløs "klump"!

Det er nok sant at vi formes av det som påvirker oss.
Men vi kan velge hva vi lar oss påvirke av!
Vi kan bruke  vår vilje til å vurdere hva som skal få påvirke oss, og stenge noe ute, og åpne oss for noe.

Gi slipp!

Hvis vi innser at over halvparten av vår personlighet kan være et resultat av påvirkning fra andre, hvorfor skal vi da forsvare den? Hvorfor forsvare meninger og vaner som er påført oss av andre? Burde vi ikke heller sette oss ned og sortere hva som er ønsket og uønsket! Og så burde vi gi slipp på det negative som om det er noe uønsket som er påført oss!  Ikke forsvare det som en del av oss!

For mange er en slik erkjennelse starten på en forvandling. En forvandling fra å være et produkt av arv og miljø - med de uønskede følgene det kan ha - til å bli det mennesket man ønsker å være!

Det som blokkerer for en slik erkjennelse er ofte følelsen av at man da gir slipp på "seg selv". Men det som er påført oss av andre - er det "oss selv"? Hvorfor forsvare noe vi ikke selv har valgt?

Ugress

Se for deg at et ugress er sådd inn i ditt sinn. Dette ugresset sprer seg og blomstrer og suger kraften ut av dine gode "planter". Vil du ikke da rive opp ugresset slik at det gode får gro?

Slikt ugress kan være en tanke om at andre ikke liker deg, at andre vil deg vondt, eller at du ikke duger til noe. Det kan hende noen har sagt noe sånt til deg en gang. Og du trodde på det - du lot ugresset slå rot. Og når situasjoner oppstår der du blir minnet på den opplevelsen, så tror du at det er det samme som skjer igjen.  Det er ikke bevisst en gang - du bare føler det samme. Men det er slett ikke sikkert at de tenker slik om deg nå! Det er bare gammelt ugress!

Det samme kan gjelde teologisk syn på ting, etiske normer, sammenligning, holdninger til annerledes tenkende, politiske meninger osv. Er du så siker på at det du mener er ditt eget valg? Eller kan det være at du er så massivt påvirket at du mener ting bare fordi andre virker så overbevisende? Våger du å lytte til andre som tenker annerledes? Kanskje du finner at noe tiltaler deg mere enn det du mener nå?

Gripe det nye!

Mitt råd er å la Bibelen være vår viktigste påvirkningskraft til vår nye identitet! Det som ikke samsvarer med Bibelens råd, bør vi anse som uøsket påvirkning, og gi slipp på det. Og det Bibelen sier om oss og hvordan vi skal leve i kjærlighet, bør vi la påvirke oss i holdninger og handlinger!

Født på ny!

Bibelen kaller det å bli "født på ny".

2.Kor.5.17: Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning.
Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

Ef.4.24: Kle dere i det nye mennesket,
som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.

Jesus har tatt på seg vårt gamle liv og naglet det til korset sammen med seg. Det er dødt, borte!

Effektivt!

Jeg har sett mange gripende eksempler på hvordan mennesker som kommer fra de verste kår, og som har levd mange år i kaos og fornedrelse, har reist seg og blitt "nye mennesker"! Både via Evangeliesenterets virksomhet, og folk vi selv har jobbet med. Og nøkkelen til å komme inn i det nye livet, har vært en ydmykhet som har våget å slippe taket i det gamle og identifisere seg med det Bibelen sier om mennesket!

Salme 8.4:  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
          månen og stjernene som du har satt der,
         
     5   hva er da et menneske – at du husker på det,
          et menneskebarn – at du tar deg av det?
         
     6   Du satte ham lite lavere enn Gud
          og kronet ham med herlighet og ære.

Når mennesker reiser seg fra selvforakt og dårlig selvbilde, og griper tak i at de er høyt elsket, at de er født til jord for en hensikt, og at de kan riste av seg gamle minner som om det var snakk om en avdød person - ja, da skjer det et under i deres liv! Først da blir de virkelig det menneske Gud hadde planlagt de skulle være!

Og jeg er overbevist om at Gud har lagt en lengsel ned i ethvert menneskes sjel til å bli den personen som Gud har tenkt det til. Derfor vil den høyeste form for lykke komme når et menneske oppdager den identitet som Skaperen har planalgt for dette mennesket!

Diagnose og identitet

Jeg var på et møte og skulle be for folk i ettermøtet. Da kom det fram ei dame som var ille plaget av en "diagnose". Jeg la hendene på henne og begynte å be - men kjente at det var noe som var galt. Jeg ba Gud vise meg hva det var, og jeg fikk et syn jeg aldri vil glemme!

Ut fra hennes navle gikk det en navlestreng til et ufyselig vesen som hoppet og skrek på gulvet foran henne. Den så ut som "Gollum" i Ringenes Herre. Den hoppet og lo hånlig til meg, rakte tunge og sa:
"Du kan be til krampa tar deg, du klarer ikke å fjerne meg, for hun vil ikke bli kvitt meg!"
"Hvem er du?" spurte jeg bestemt.
"Jeg er hennes diagnose! Jeg er hennes liv og hennes identitet! Uten meg vet hun ikke hvem hun er, derfor våger hun ikke slippe meg. Jeg er grunnlaget for hennes økonomiske og sosiale sikkerhet. Gjennom meg får hun oppmerksomhet, medlidenhet og alt det hun trenger. Mister hun meg, mister hun alt!"

Jeg slutta brått å be og trakk meg unna! Dama sa:
"Ååå, du må ikke slutte å be! Jeg kjente kraft og varme fra hendene dine!"
"Beklager!" sa jeg bare og trakk meg unna. Jeg våget ikke fortelle henne hva jeg så.

Dama var ikke kommet fram for å bli helbredet. Hun var kommet for å "mate diagnosedemonen" sin. Jeg beskylder henne ikke for å tenke slik bevisst, men den skapningen skulle ikke få kraft fra meg!

Jeg vet fra seminarer i Norges Handikappforbund at mange mennesker "er" sin diagnose. Det finnes mennesker som ikke vil prøve behandlingsmetoder, og som ikke vil ha forbønn, for de er redd for hva som vil skje med livet deres dersom de blir friske! I foreningen for amputerte fikk vi høre at det finnes mennesker som ber om å bli amputert bare for å få en identitet som "amputert"!

Egen erfaring

Jeg har selv måtte ta oppgjør med denne tanken, ettersom jeg er 100% uføretrygdet på grunn av smerter etter at jeg mistet høyre hånd. Det er tross alt på grunn av denne diagnosen at jeg får utbetalt et fast beløp hver måned, at jeg er fritatt fra å jobbe, og at jeg må be om forståelse for visse begrensninger. Og det er naturlig at amputasjonen gir meg mye oppmerksomhet. Hva om jeg plutselig ble frisk? Ville jeg fått jobb etter mange år uten praksis? Måtte jeg slutte med mitt engasjement for mennesker? Hvilken identitet ville jeg hatt dersom jeg ikke hadde mistet armen?

En psykiater spurte meg en gang hvordan jeg taklet å leve med slike smerter i så mange år (siden 86)
"Jeg er jo fulltidsansatt i staten for å tjene Herren på heltid." svarte jeg.
"Ja, hvis du ser slik på det så har du takla det bra!" sa han

Men jeg har kommet til det at jeg tror Gud har en bedre løsning den dagen han måtte se det tjenlig å helbrede meg. Jeg sier "ja" til helbredelse, men så lenge jeg har smertene, lar jeg Gud vende det til det gode. Likevel er jeg bevisst på å ikke framstå som hr. "Amputert Smerte".

Hvordan takle dette?

Som sjelesørger synes jeg det er vanskelig å takle slike mennesker som jeg forstår har sin identitet i sin diagnose. For som oftest snakker de hele tiden om ønsket om å bli helbredet eller få hjelp til å komme ut av "diagnosen". Men samtidig merker jeg at det egentlig er oppmerksomhet og medlidenhet de søker.

Det kan være vondt å bli beskyldt for å ha "falske" hensikter. For det er ikke vanskelig å forstå at de sliter og har god grunn til å klage over de byrdene diagnosen har påført dem. Og det er ikke sikkert de er bevisst på at de er "lurt". Som sjelesørger må jeg tross alt lytte til det som ligger dem på hjertet!

Men jeg må også tenke på at de egentlig lurer seg selv, og trenger hjelp til å se dette "lureriet". Som sjelesørger skylder jeg dem å si dem sannheten! Hjelpe dem å finne balensen mellom å benytte diagnosen til å få oppmerksomhet, og det å forsone seg med de begrensningene den legger på livene deres.

Jeg tror det viktigste er å bevisstgjøre folk på å plassere sin identitet i hvem de er, uavhengig av diagnosen. Hjelpe dem å be omverden vise forståelse for deres reelle behov for hjelp og hensyn, og at de selv er fortrolig med å gjøre det uten å føle seg late eller at de er en belastning.

Og så tror jeg det er viktig at de finner interesser og aktiviteter utenom "diagnosen" som gir dem en identitet. Og til syvende og sist, lære dem å se sin identitet i at de er Guds barn, skapt for en hensikt!

Les også: Meningen med livet

Klikk her for å skrive mail til meg!

Først lagt ut: 07.12.2011 

Sist redigert: 21.07.2012

Tilbake til oversikten